Del 1 "Skitnesøndag" søndag 18 desember 2016

 

Det er søndag 18 desember.  Det er 4. Søndag i advent,”Skitnesøndag”

I går var det julekalas i Hetlevikåsen hos Synnøve og Besten. 14 av våre barn, svigerbarn og barnebarn tilbords med god mat og drikke. Vi savnet Irene med familien, men det er ikke lett å få det til å passe for alle på samme tid. 

Og vi har gjort oss flid. Det var masse mat, og god mat. Og i år som i fjor var det mye heimelaga. Ikke det at våre barn og barnebarn lider noe nød i hverdagen. Men både Synnøve og jeg vil gjere det vi kan for å vise at vi setter pris på at barn og barnebarn velger å sette av tid til å være sammen og sammen med oss en ettermiddag. Og dele samværet med god mat og drikke og la praten gå blant både store og små. Vi føler oss privilegert.

Vi føler oss heldige som har hatt denne tradisjonen i 10 år. At vi samler så mange som vi kan en kveld før jul. For å smake på litt av julematen mens både smultringer og kromkanene er ferske og smaker best. I mange år var det tradisjon at det var lille julaften. Men etterhvert som barna feirer julekvelden mange ulike stader, må vi legge den til nærmeste helg forut. I år laget vi en hjemmesnekret” matkasse” fylt med ulike godsaker. Og den falt i smak” 

Litt sånn julekalas som i Katthult, hos Ida og Emil i Lønneberget hos Astrid Lindgren. 

Og da går mine tanker tilbake til min barndomsjul på Hjelle på slutten av 50 tallet. Mine minner om adventstid, og juleforberedelser på en liten bondegård i Førde. En tur på kjøpesenteret på Vestkanten nå i juletstria” står i stor kontrast til mine minner om hvordan førjulstiden var.

Men hva med”skitnesøndag.” I følge Store Norske Leksikon er det navnet på siste søndag før jul, og har sin årsak i at folk flest IKKe tok helgedagsfreden så nøye denne søndagen. 

Det var nok den gang som nå så mye som skulle gjøres og så lite tid. 

Slik jeg husker det, så var skitnesøndag siste frist for alt som skulle gjøres før Jul. Denne søndagen syntes selv min mor at det var lov å bryte helligdagsfreden, og sjøl om ho ikke tilhørte den strenge menigheten, hadde ho trua i orden. For nå var det siste innspurt. Jeg husker at det var mange ekstra oppgaver i hus og heim. Det var siste mulighet for slakt av kjøtt som skulle brukes i julehødtida. Sauen var nok slakta for lengst for store deler av dyret skulle saltes og tørkes i de kalde, men tørre høst og førjulsvintermånedene. 

Nå i adventstida var det julegrisen som skulle til pers. Julemenyen var mer allsidig og variert enn vi opplever i dag. Det var både sauekjøtt, grise kjøtt og kjøtt kaker. Og ikke minst skulle det lages sylteflesk og leverpostei og julepølse.  Og da måtte det fyres i eldhuset. Det trengtes mye varmt vatn under slaktinga, og vannet ble varmet i den store gryta som hang over grua i eldhuset. Litt usikker på når det kom vann i springen på kjøkkenet på Hjelle. Jeg mener å huske at vi gikk i kjelleren og bar vatn til gryta. For det var lenge før det var vanlig med varmtvannstank.

I tillegg ble noe av kjøttet som skulle saltes og tørkes, også hengt til røyking over grua oppunder eldhustaket i eldhuset. Gode eksempler på «Multitasking» alt den gangen.

Og nå rundt skitnesøndag ble det på nytt fyrt under gryta. Det skulle mye varmtvann til å gjennomføre den store julerengjøringen. Jeg husker at jeg gikk sammen med mamma til ho Lovisa i Hovdehåja for å spørre om kor tid ho kunne hjelpe til med «rundvasken». Det var vanlig det, at man hjalp hverandre i denne tida. Det gikk med en til to dager fra morgen til kveld når både kjøkken, «staua» og «bua» som var bestestua, skulle gjøres rent med varmtvann grønnsåpe og skurekost. Det var den gamle gode faste brune grønnsåpen, i tillegg til «sunlight» såpestykke.

Det var nok ikke bare på Hjelle ho Lovisa var med og tok et tak. Det var tungt å stå på kjøkkenbordet og skure taket i kjøkken og stua. Og resultatet så vi når ho Lovisa vart gammel. Ho var så kroket i ryggen at ho nesten gikk i vinkel. 

På denne tida var det best å holde seg i god avstand, og finne på noe annet. Men resultatet var merkbart. Det luktet reint og godt og grønnsåpe i hele huset.

I tillegg fikk sengetøyet enn omgang når først det var varmt vatn tilgjengelig. Det var derfor viktig å «time» rengjøringen til at det var opphold, mildvær og trekk i luften, slik at både hus og klær fikk tørke.

Manfolka var i vedahuset og hogg opp juleveden. Også i fjøset ble det lagt litt ekstra i juleforberedelsene. Dyrene skulle ha litt ekstra inn i julehelga, og dette måtte forberedes. De siste nepene /kålrabien ble tatt inn og lagt til tining i fjøsgangen slik at de kunne kuttes opp og være det ekstra gode sammen med kokte småpoteter til både sau, gris og storfe i jula.

Og på kjøkkenet var nå mat os fra tilbereding av hodesylte, leverpølse og blodpudding luftet og vasket ut. Og erstattet av den vidunderlige lukta av nystekte pepperkaker, smultringer, sjakkruter, kromkaker og alle de andre godsakene, for det måtte være syv sorter kaker til Jul. 

Nå forlot jeg ikke kjøkkenet frivillig. Det var heldigvis noen uhell under stekingen slik at godsakene noe kunne smakstestes. Men mamma var nøye på at kakeboksene ble trygt forseglet og låst inn i det store nederste, venstre rommet i bufeen i bua. Og nøkkelen lå trygt i forklelommen til mamma. (Noen år senere fant storebror Svein ut at det var mulig å komme inn til kakeboksene ved å ta ut den ulåste skuffen over dette rommet i bufeen. Mamma fikk seg derfor noen overraskelser når boksene ble tatt fram for å fylle på kakefatene julaften.)  

Ja for det var 1. Juledag som var ordentlig jul. Julaften var arbeidsdag fram til kl 17. 

Vi hadde alltid sunnfjordlefser på bordet i Jula. Men jeg husker ikke at de ble bakt på Hjelle. Jeg husker godt at steikehella ble varmet på den store vedfyrte komfyren som sto i kjelleren på Hjelle. Den hadde nok stått på kjøkkenet, men etterhvert som vi hadde fått elektrisk ovn med 3 kokeplater og stekovn, ble det satt inn en moderne Jøtul 602 på kjøkkenet i 1 etage. Den var vesentlig lettere både å fyre opp og holde lunk gjennom kalde netter. Det var bare slik oppvarming i huset på Hjelle.  Og jeg husker godt at det ble stekt flattbrød i kjelleren, men kan ikke huske lefseproduksjon. Jeg tror derfor at mamma gjorde dette i samarbeid med tante Nikka på Terva. (Mammas søster) og det var kjempegode lefser.

Det var alltid fyr i ovnen på kjøkkenet vinterstid. Det meste av indre aktivitet vinterstid var på kjøkkenet. Det var allrommet, og med katten malende under ovnen. Ja, med unntak av de gangene at en eller annen for tidlig født grisunge måtte få ekstra varme og tilsyn for å overleve. Da lå den i en trekasse inn til ovnen på kjøkkenet. Da flyttet pus i fjøsen. 

Den store etasjeovnen i staua ble fyrt opp enkelte kvelder og fra morgenen på søndagen. Bua ble kun brukt i høgtidene. Denne gamle store etasjeovnen var både lunete og laget mye røyk før det ble skikkelig fyr. Men når nesten 2 meter høg ovn først begynte å gi varme fra alle ovns-etasjene, kunne vi etterhvert åpne døra ut i trappegangen og slippe litt varme opp til soverom i 2 etasje. 

Bestemor (farmor) bodde i 2 etasje og disponerte kjøkken, stue og kammers. Her var også alltid fyr i kjøkkenovnen. Mens kaminen i stua berre ble fyrt opp når onkel Daniel eller John var heime. Mao gikk det med mye ved i hverdagen, og nå framfor julehøytiden måtte det hogges ekstra mye slik at vi ikke måtte hogge ved i julehelga. (derav hogge og bære ved i Prøysenvisa)

 

 

 

 

Del 2 - Kem e Nissen ?

Det er onsdag 21 desember.  Det er ikke akkurat julevær. Uvanlig høge både dag og nattetemperaturer for årstiden. Det er ikke utsikt til hvit Jul på kysten av Vestlandet. Mange planlegger å feire jul i fjellet. Men når Finse har 3-6 plussgrader så spøker det med snøen i høgfjellet også.

Men det synes ikke å påvirke Ola Nordmanns julehandel. Også i år forventes det nye rekorder for folks pengebruk i Jula. Økonomer advarer om at kanskje så mange som en million nordmenn kommer til å få økonomiske problemer i januar som følge av at både Visa og kredittkortene har gått varme i førjulstida. Ikke rart. Jeg mottar daglig mellom 10 og 20 mailer med forespørsel om hvor enkelt det er å få lån uten sikkerhet, og jeg trenger ikke tilbakebetale før om et år.

Media i Norge har fokus på om vi kan arrangere skoleavslutning med «jule»preg. Mange oppegående mennesker debatterer stolpe opp og ned om vi kan synge vanlige julesanger, eller om vi må innarbeide andre ord for jul og nisse. Eller er det ok å tilby norske skolebarn å gå i kirken som en del av avslutningen av første halvdel av skoleåret, eller blir det å dytte kristendom inn i opplæringen.

For meg er det et tankekors at vi bruker så mye energi på slike problemstillinger i en verden hvor det deler av det Syriske folk trygler og ber en hel verden om hjelp. Sivilbefolkningen i Aleppo har verken tak over hodet, mat, medisiner eller klær, og lever under konstant trussel om bombe eller granatregn fra enten opprørsstyrker eller Assads militærregime. Pest eller kolera?? 

Jeg har det godt. Føler at vi har det vi trenger. Vi samler våre nærmeste rundt oss for å forberede og feire en god Jul. Og så tenker jeg. Kan vi det da?? Når kanskje femti tusen mennesker, denne gang i Syria, lever i konstant dødsfrykt, fryser og sulter. Jeg vet ikke engang om jeg makter å forestille meg hvordan det må føles å være far eller bestefar, og oppleve at barn og barnebarn lever under slike forhold uten at du kan gjøre en eneste ting til og fra som virkelig betyr noe. For en fryktelig tanke å ikke kunne hjelpe for de som du er aller mest glad i, og sørge for at de har de aller mest nødvendige. 

Hvordan kan vi glede oss til Jul i en sånn verden??

Da husker jeg en juleaftens gudstjeneste i Nygård kirke på Laksevåg i 1994. Vi var nett kommet oss i hus etter en veldig travel høst og førjulstid med husbygging og flytting, og jeg gikk i kirken for å sette meg ned, trekke pusten og finne den gode førjulsstemningen.

Inn på talerstolen kom presten med sin kappe, men med et eiendommelig hodeplagg. En caps påmontert skylapper. En slik som hestene har når de løper veddeløp. Og han stilte den gang ettermiddagen akkurat det samme spørsmålet. Hvordan kan vi glede oss til jul? Verden da var som nå. Den sto i «brann» med mange tusen barn i ytterste nød. Han fortsatte:

«Hvordan er det mulig å sette seg ned sammen med familien og synge «deilig er jorden» ?? Kan vi som kristne medmennesker stenge verden ute, late som om alle har det greit og ha en god julefeiring?

Og hans svar var: Du kan bidra med ditt fra der du er! Gi litt av din overflod, dersom du har, og gled deg over at ditt bidrag gjør en forskjell for noen der ute. Men ta så «capsen med skylappene» på, og gled deg over at DU er noe for noen rundt deg og gled deg over det. Verden blir ikke et bedre sted over at du sturer.  

Jeg tror det gjelder i dag og. Det er bra å reflektere, men vi kan ikke hjelpe noen dersom vi ikke finner rom for å glede seg i hverdagen.

Og da minnes jeg en hendelse fra førjulstid midt på femtitallet. I våre juleforberedelser på Hjelle, hadde pappa et ærend inn på «Ryggjen». Inne ved Ryggjabrua, opp i bakkane, bodde han Rasmus med sin familie. Rasmus var noen år eldre enn pappa, og hans barn var jevnaldrende med mine eldste brødre Odd og Aasmund, så de var voksne.  Det var godt naboskap og jeg kjente Rasmus godt. I løpet av samtalen med Rasmus kom henvendelsen til meg som 6-7 åring: Om jeg hadde sett noe til Nissen?  Og det måtte jeg erkjenne at det hadde jeg ikke gjort.

«Au da sa han Rasmus. Det var ikkje bra. Nissen bruka å luske omkring for å sjekke opp der det var snille barn i garden. Dei hadde både sett spor i snøen etter han rundt i tunet, og sett han rundt florsdøra i skumringen på kveldane».  Så han Rasmus lurte på om jeg hadde vært slem i høst? 

Dette var noe å tenke over. Rett nok var det ikke vanlig at det kom Nisse på julaften for personlig å overlevere pakker hjemme på Hjelle på den tiden, slik jeg husker det. Men vi hadde alltid fått fine gaver på julaften så det var klart at nissen hadde brukt å komme innom. Og jeg husker at mamma alltid brukte å laga til litt godt til Nissen på låven, slik at han kunne få med seg et godt måltid på veien. Men jeg hadde jo aldri sett han, eller spor etter han!!! 

Mamma forteller seinere til meg at jeg hadde vært uvanlig stille og litt tungsindig denne kvelden etter turen til naboen. Og ho hadde spurt pappa om det hadde skjedd noe spesielt på turen. Pappa fortalte da om episoden med Rasmus og hadde blitt fly forbannet når han skjønte at Rasmus sin historie hadde skapt bry i barnehodet. Han husket at jeg på hjemturen hadde spurt pappa om han syntes at jeg hadde vært slem og ikke gitt vært snill nok med dyrene nå i førjulsvinteren. Og ifølge mamma hadde det ikke manglet på initiativ til både bære høy og måke i fjøsen, eller hente småpoteter til grisene denne kvelden. 

Så senere mens vi spiste kvelds denne kvelden, fikk jeg plutselig øye på et svakt lys som skimret under stabburet utenfor kjøkkenvinduet. Det kunne se ut som lyset fra en fjøslykt, men veldig svakt. Men jeg så «tydelige» skygger av en rødkledd skikkelse som så ut til å ha skjegg som snek rundt under stabburet. Og mamma var sikker. Det var Nissen. 

Jeg mener å huske at jeg krommet beina rundt varmesteinen innpakket i en ullsokk som lå nederst i senga i det kalde soverommet denne kvelden og sovnet med et ekstra smil rundt munnen. Neste dag skulle jeg følge spora til nissen? Kor gikk de videre. Inn på Ryggjen??  

 

 

Del 3. Snart julehelg. Er alt i hus ?

Det er julaften. Juletreet er pynta i nr 91 og Stomperud er delvis lest. Deler av Pondus og. Fra stua høres de kjente lydene fra Tre nøtter til Askepott. Det er tradisjon hos oss. Vi må se den igjen.  Alle våre barnebarn feirer jul andre steder i landet denne jula, men Besten og Synnøve gleder oss over at både Jørgen og Monica skal feire jul sammen med oss og Askepott. 

Pinnekjøttet har lagt i vann siden i går kveld. Og ved baljen er full med god bjørkeved. Ikke det at vi trenger den for varmens skyld. Fortsatt mildvær og mange plussgrader. Men det blåser og regner så det er godt å være innendørs. 

Minnene går tilbake til to hendelser i Jula på slutten av 50 tallet på Hjelle. Da var det julehelg først kl 1700 på julaften. (ikke ulikt de som jobber i matbutikkene i våre dager). Det var fortsatt et og annet som skulle ordnes, men det meste var nok klart. Men kor er Juletreet? 

Det ble vanligvis pynta etter kl. 12 julaften. De var selvfølgelig grantre hentet fra egen skog. Og det var litt diskusjon rundt dette med juletreet. Avvirking av skog var et vesentlig tilskudd til inntektene på gardene. Både med tanke på ved og trelast til eget bruk, men ved-salg var en viktig inntektskilde. Å hogge trær som ikke var «hogstmoden» var dermed ikke god butikk. Skogeieren, pappa, var dermed opptatt av at det ikke var de grantrærne som hadde best potensiale for å bli en rett og fin tømmerstokk som skulle velges til juletre. Dette ble ordnet slik at pappa og jeg gikk på «befaring» i skogen i god tid før jul, for å merke seg det treet som skulle hugges. Dette var praktisk for det er vanskelig å finne et fint juletre når alle grantrærne er dekket av snø og/eller is slik det vanligvis var tett oppunder Jul. Og «pytten» som var kallenavnet mitt hadde sterke synspunkter på tre valg. Jeg ville ha passe høgt og litt vidt nede. Helt rett stamme, og viktigst. God grensetting jevnt rundt hele treet. Mao et frittstående juletreemne som ikke hjorten hadde spist på.  Men jeg trakk oftest det korteste strået, og måtte kompromisse ganske kraftig. Gikk derfor ofte ut med å velge et altfor høgt tre som jeg ville ha toppen av, for å ha litt å gå på i forhandlingene. Konsekvensene var ofte at vårt juletre enten var «spesialtilpasset» inn til vegg, eller i verste tilfelle i ei krå, på grunn av det manglet greiner på «baksiden» av treet.

Og noen ganger måtte vi fram med borvinde og lage hull i stammen for å «transplantere» greiner slik at treet fikk en bedre form. (eller for å få det til å se ut). 

Men denne jula hadde snøen kommet tidlig, og vi hadde mistet muligheten til å befare og merke juletreet. Vi ventet selvfølgelig lengst mulig i tilfelle i håp om mildvær slik at vi kunne se hvordan treet så ut under snøen. Men lillejulaften strøk Odd med meg på slep til skogs for å finne juletre. Vi laget «snøboge» i mange trær for å hvordan treet så ut under snøen. Og vi fant et fint tre. Men det var kaldt og på treet hang det masse snø og is når vi kom hjem.  Hva gjør man da?

Jeg visste råd. Det var alltid varmt og godt i fjøset. En natts tining og tørk i fjøset ville gjøre underverk. Og det gjorde det. Dagen etter på julaften var treet av iset og tørket. Og vi var tilfreds med utvelgelsen. Et perfekt tre, jevnt med grener, passe fyldig og god topp til å sette spiret i. (vi brukte ikke stjerne) Vi tilpasset høyden på treet, passet til juletrefoten og inn i stua med treet. Dette var så jevnt og fint at det kunne stå hvor som helst i rommet. 

Pyntingen kunne starte. Så kom svigerinne Tulla inn i rommet. «Kem er det som har florsklærne på inne i stua? Vi har vaske til Jul.». Ingen av oss hadde verken støvler eller florsklær på. Men julegrana hadde tatt til seg fjøslukt etter oppholdet i fjøsgangen. Det ble luftet i mange timer på trappa, og det ble bedre. Men det luktet ikke friskt av grantre i stua denne jula. Besøkende til oss denne Jula ble nok overasket over at det luktet så sterkt parfyme i huset på Hjelle. Det er nok første og trolig siste gangen at julegrana på Hjelle ble dynket med Eu de cologne til Jul.  

Mamma hadde vært i Førde og handlet inn mate og julegodt som vi skulle kose oss med i jula. Det var ikke flust av penger på en liten vestlandsgard midt i forrige århundre. Velstanden vi opplever blant folk flest i dag var bare et fåtall som hadde den gang. De fleste hadde fra hand til munn. På gardene var det godt med mat, men lite penger imellom. På Hjelle var det allround produksjon. Det betyr at man var sjølforsynt med det meste av poteter, grønnsaker, melk og kjøtt fra både storfe, sau og gris i tillegg til vanlig et hjortedyr.

Mamma var økonomisjef og hadde stålkontroll på at pengene også skulle rekke til januar måned. Det ble derfor det mest nødvendige som ble kjøpt inn til Jul. 

Det var ingen kjøleskap den gang. Maten ble oppbevart i potetkjelleren når det var varer som skulle ha lav temperatur, og ellers i skap og skuffer på kjøkkenet. Men i tillegg kom kista i stua. Den sto i kråa mellom vinduene mot sør og vest. Her ble «godsakene» oppbevart. Og da snakker jeg ikke om konfekt og marsipan og andre nymotens greier.  

Det handler om kokesjokolade, frukt og kanskje en pose kamferdrops. Frukt dels i tørket form som aprikos, svisker og rosiner. Men også store søte Jaffa appelsiner, litt dadler, kanskje en pakke fiken. Vi hadde vanligvis hentet opp Gravenstein epler fra lagring i kjelleren. De hadde vi kjøpt fra folk som kom fra Aurland på høsten og solgte frukten sin fra en varebil eller liten lastebil. Men i tillegg kunne det kanskje også finnes noen store amerikanske røde epler, med en fantastisk aroma og søtsmak, kjøpt hos Sølvberg I Førde. 

Når jeg lener meg tilbake, konsentrerer meg, åpner kistelokket i tankene mine, trekker pusten godt inn, kan jeg ennå kjenne den utrolig lukta fra alle godsakene som blandet seg, men som jeg likevel kunne skjelne. 

Det er fortsatt formiddag julaften. Pappa hadde tatt av seg støvlene, og gikk bestemt mot kista, åpna den, kikket nedi, flyttet på diverse varer for å få et godt overblikk, lukket igjen lokket og gikk for å skifte. 

Vel hadde vi ikke verdens beste økonomi. Men i Jula skulle vi ikke spare. Han hentet penger i skapet og hentet den kjente grå ryggsekken sin og gjekk til Førde for å handle det som han syntes manglet. 

Jeg fikk aldri vite om dette var et planlagt opplegg fra mamma. Om ho hadde tatt høgde for at pappa ville ha det lille ekstra i jula, og la det inn i sine beregninger for å få pengene til å strekke til. Men jeg var alltid spent når ryggsekken ble åpna etter at pappa hadde en av sine få handleturer i Førde. 

Det blir ikke julegudstjeneste i Loddefjord kirke denne Jula. Vi er i gangavstand. Men været innbyr ikke til ettermiddagstur i dag. 

Det var ikke så ofte at mamma var i kirka på julaften. Kanskje savna ho det, men det gikk ikke opp i den rutinen som var lagt for å få alt på stell til Jul i heim og fjøs. Men med gunstig vindretningen fra sørvest, så kunne vi gå ut på vestsida av løa. Da kunne vi høre  kirkeklokken i Førde Kyrkje ringe jula inn. Da var det Jul. 

Har du den gode følelsen av forventning mot jul. Noe ukjent men godt. Hva vil julehelga bringe for meg?  God Jul alle kjære venner.