Ja jeg vet at det ikke er 3 søndag i advent, men 4. idag. Men advent varte så lenge i år. Startet 27 november, og det er det tidligste mulige for en 1. søndag i advent. Dersom 1.søndag faller på 26, vil 4 søndag treffe 25. desember og 1. juledag. Og det går ikke. Advent er å vente på jula. Så nå er det fortsatt en hel uke igjen til jul.

Nå har jeg nett landet etter fine dager i varmere og ikke minst tørrere klima. En skjønt, vi vil jo dele litt på godene, så vi tok med oss litt regn på turen, slik at det golde landskapet i den sørvestlige delen av Gran Canaria skulle bli frisket opp litt. Men jeg var veldig glad i den gode temperaturen og synes det er godt å kunne lauge seg i ramsalt sjø. Jeg går rundt og tror at det å legge hodet i bløt i ramsalt sjø er helbred for bihuler og øreganger. 

Her er i byen har det hvite snødekket som pryder alle julekort ennå ikke lagt seg. Og som "eldre" synes jeg at det er helt ok at nedbøren kommer ferdig måkt. Men samtidig savner jeg det fine lyset som et snødekket landskap gir. 

Jeg minnes at det alltid var mer snø i min barndoms jul. Jeg minnes at det alltid var slik at 1. eller 2 juledag var det ofte mildvær og litt regn, som skapte glarholke. Men dermed perfekt føre for rattkjelke ned reinene fra Hjelle. Under gode forhold og med rett kurs. Det betyr å kutte svingene, spesielt den slakke svingen nedenfor han Alf på Bergstad og barbere innersvingen ved han Anton, kunne vi nå helt fram på flatene før han Matias i Slåttene før det ble stopp. Ja, riktignok under forutsetning av at farten ikke var for stor at vi gikk ut i den skarpe svingen der ved sandhola med lekeplassen vår var. Da traff vi brøytekanten ovenfor ho Anna med Gryta, krysset tvers over vegen og inn på den utbrøyta møteplassen før Grytebrua og bråstopp i snøfonna. Det var best å kjøre etter mørkets frembrudd . Da kunne vi se bil lysene fra møtende trafikk og kunne avbryte seilasen. Men det ville kreve innøvd teknikk.  

Svein gjennomførte alltid "nødprosedyre-sjekk" straks etter første snøfall. Han satt fremst på kjelken og jeg bak. Når han ropte “bil imot”, skulle jeg slippe taket i kjelken. Han slapp taket i rattet,  tok fraspark i den stålbjelken som bandt de 2 meiene sammen foran på kjelken og skjøv oss begge av kjelken. Men dette måtte koordineres slik at det skjedde i svingen. Da gikk kjelken ut av veibanen, over brøytekanten og ble stående i snøen utenfor veibanen, mens vi satt igjen midt i veien. Så måtte vi i løpe i full fart samme veg mot brøytekanten, kaste oss over kanten, og lande mykt i snøen idet bilen for forbi.

Hvis evakueringen derimot skjedde når kjelken var i fartsretning framover, kunne kjelken fortsette langs veien og treffe møtende bil midt imot. Og det måtte vi unngå. Det ville bety mye kjeft og føre til at kjelken ville bli beslaglagt og trolig plassert høyt oppe på hanebjelkene enten i vedahuset eller på løa. Og da var det slik hessel å få tak i den igjen. Måtte til med tau for å fire den ned igjen, uten at kjelken kom til skade.

Prosedyren ble derfor gjentatt etter første snøfall med isete veier hver vinter.

Jeg husker at vi fikk bruk for erfaringene en gang. Han Magne i Kvame kom kjørende inn Angedalsvegen. Ka hadde han der å gjøre? Han skal kjøre Terva sida. Vi visste jo stort sett hvem som hadde bil, og kor tid de for forbi hos oss og innrettet oss etter det. Men det gikk fint. Nødprosedyren ble fulgt til punkt og prikke. Og vi oppdaget at vi hadde god tid til å gå bort til kjelken før bilen kom rundt svingen. Så han Magne fikk ikke med seg noe av unnamanøveren, og bra var vel det. Han kjørte jo alltid helt nye biler. Det var nok en Renault Dauphine.

Men turen ned Hjellereina fikk jeg ikke lov å ta aleine før jeg var blitt 10 år. I mellomtiden måtte Holtereina brukes. Det var kjekt det og. Men jeg måtte stoppe før jeg kom for nær Bøalø svingen. Fra toppen så jeg hele veien når jeg kastet meg på kjelken ved nedre feste på løypestrengen på Holtane.  Det var der det beynte å gli godt , og jeg hadde god oversikt, i alle fall så lenge brøytekanten var lavere en 50 cm. Da kunne jeg "gi på" sålenge det ikke kom trafikk i mot, og men jeg måtte bremse opp i god tid før svingen.  

Fra løypestrengen har jeg mange minner. Det var løypestreng både på Holtane og ved Bøaløa. De var svært viktige for å ta ned bjørkeskogen i det bratte terrenget ovenfor både på indre og Ytre Hamrane. De store bjørketrærne hadde fått vokse i lenge i fred, og var hogstmoden på 50/60 tallet. Bjørk var velegnet til ved. I tillegg var mange av trærne  også egnet til plank. Det ligger fortsatt gode planker på løa. Truleg skjært på saga på tunet på Terva.

Jeg hadde få lekekamerater når jeg var i førskolealder. Når Svein var på skolen, måtte jeg "leke" med de voksne. Og midtvinters var det skogsarbeid. Pappa og Odd ilag med med fjordingen Gråa opp langs skogsvegen opp bak eldhuset over berget og inn på Langeberget. Men der var det stopp. Det var nok mulig, men vanskelig å ta et tømmerlass på vag ned fra Hamrane. Det ble ofte for stor fart ned langs Langeberget. Før grantrerne var plantet ned mot beitet ved Bøaløa var det ugjennomtrengelig krattskog her. Jeg satt bakpå noen lass fra Lisjedalen og ned på tunet. Vi lot noe av kvisten henge på stammene. Da bremset de litt i nedover, og det var lettere å holde seg fast på tømmer lasset. Men når vi skulle hente de store bjørkene i det bratte lende over Hamrane vart det vanskelig med hest.  Da var det lettere å hogge tømmeret på Hamrane. Kviste og dele stammen i passe lengder, og sage til et passelig hakk i den tjukkaste enden av stokken. Hakket skulle passe ned på løypestrengen eller viren, slik at stokken ble hengende der og kunne gli langs strengen i kraft av tyngdekraften. Men det måtte legges en klatt med grease i hakket, før den ble hengt opp på løypestrengen.

Min jobb var å se etter og følge med at stokken ble hengende på strengen og fulgte med helt ned til velteplassen ved svingen ved Bøaløa. Det var 2 utfordringer. Vi kunne smøre for godt. Stokken fikk for høg fart, smalt i den frosne og tett bakkede bakken med stor kraft, gjorde et kjempebyks, hoppet over veien og landet i snøen på Brunestykket. Flaks at det ikke passerte noen da.  Det andre alternativet kom ofte etter en slik "heisatur". Løsningen da var ingen smøring på de neste stokkene. Strengen var nå godt satt inn med stoff. Men på et tidspunkt ble det for tregt. Ofte i kombinasjon med en stor og tung tømmerstokk. Ferden startet oftest greit, men etterhvert som linja flatet ut, gikk farten ned og stokken begynte å "danse" nedetter strengen. Stoppet opp et øyeblikk, så fikk stokkenden sleng som følge av bevegelsesenergien og satte den i bevegelse igjen. Oftest fortsatte den sin ferd lenge nok til at den var kommet ned til nedre feste. Men ikke alltid. Noen ganger stoppet den helt opp i det området hvor linja hang på sitt laveste punkt på. 

Da måtte vi finne en større stokk, smøre den ekstra og sende den avgårde og håpe at fart og tyngde var nok til at den enten sendte stokken videre langs strengen, eller trefte den andre stokken med så stor kraft at den falt av og landet i myra.

Begge hendelsesforløp var mulige.  Oftest ble stokken slått av strengen der den hang. Og det var et nytt spenningsmoment. Telefonlinja inn i dalen gikk under linja i det område som stokken ofte stoppet. Pappa var vanligvis en sindig kar. Men da ble han urolig. Odd var mer offensiv. "Det skal nå godt gjærast at den treffer akkurat den kabelen". 

Men jeg kan huske at Odd en gang var litt skjelven. Stokken stoppet helt opp litt høyere oppe på strengen. Han dinglet og dinglet, men flyttet seg ikke. Trolig var sagsporet skjært litt smalt, slik at strengen skar seg inn i stokken og kilte seg. Det avstedkom sikkert en ordveksling mellom far og sønn om dette var nødvendig. Det endte med at Odd måtte gå ned under Hamrane og sikte. Ville normal prosedyre gå bra?  Stokken hang slik at loddlinjen var på oversiden av linja. Dersom stokken ville bli slått ut av sporet der den hang ville den med stor sannsynlighet treffe linja. Skulle dette bli vellykket måtte stokken fysisk flytte seg i luften noen meter før den falt loddrett, for å unngå å treffe linja.

Erfaring visste også at stokken vanligvis ikke datt ned som en loddrett påle. Fordi  støtet enten traff nederst eller øverst på stokken, startet den en salto bevegelse som førte til at den trolig ville ligge bortimot vannrett når den passerte linje.  Sjansen for å treffe linja og slå den av, ville derfor være stor.

Odd mente at nå måtte det brukes fart og tyngde. Både for å løsne stokken og gi den nok fart enten til å fortsette langs strengen, eller om den ble slått av, skulle bli kastet langt nok til å komme forbi linja. Og slik ble det. Og teorien stemte i dette tilfellet. Stokken gikk i en fin bue, passerte i horisontal posisjon med noen meters klaring over linja og sto som en påle med tjukk enden ned i snøen og myra. 

Det skjedde så vidt jeg vet ingen alvorlige uhell så lenge de benyttet løypestrengene. Om det skyldes flaks eller god kunnskap vet jeg ikke.  Kanksje en kombinasjon. Men spenning i hverdagen var det.

Jeg husker ikke når motorsaga kom til Hjelle. Jeg har hatt mange turer med stillhet i skogen. Bare lyden av hvislingen av boge saga som skar seg inn i store bjørkestammer, mens jeg gnog på en frossen grov brødskive til niste. Da måtte jeg sitte litt i skjul. Laget meg en kvisthaug med bjørkegreiner å sitte på.  Og så greiner litt rundt for å ta av for vinden. Det var også min oppgave å holde de voksne sitt ytterste tøy tørt, mens de jobbet seg svett. De gjorde det lunt og godt. 

Og i adventstiden satt jeg musestille i håp om å få et glimt av en rød lua i mellom bjørkestammene. Og merkelig nok var enten Odd eller pappa vekke når jeg oppdaget denne karen med rød lue som løp inn i skogen. De mente at jeg hadde vært heldig som fikk øye på nissen så lenge før jul. 

Men flest minner fra motorsaga. Da var jeg blitt så stor at jeg hadde med øks for å kviste de små grenene. Det ble så utrolig stille i skogen når saga vart stoppa for en røykepause. Skogsarbeidere røykte.

Mye av stokkeveden ble lagt i tunet. Her ble veden saget opp i 60 cm lengde og deretter kløyvd og lagt i store vedalag. Ofte ble veden lagt ute langs vestveggen av vedahuset, og jeg mener at det også ble lagt et la ved sørsida langs veien. Sagsponen ble blandet med snøen på tunet. Og dette var god isolasjon. Så haugen med sagspon iblanda snø, lå ofte på tunet lenge etter at bakken ellers var snøfri. 

De sies i dag at det fine med vedfyring er at den varmer 2 gonger. Før i tida varmet nok veden veldig mange ganger, før den var kommet i ovnen. 

Ta med noen flere vers til fra Alf Prøysen

Men håpet om gaver vi vil ikke miste 

 og da er det lurt at vi skriver en liste 

Vi starter med scooter og skøyter og dukker, 

og slutter med kladdebok blyant og sokker.

Så tegner vi kort mens vi høyer og flakser,

så velter vi blekkhus og somler bort sakser

På dørklinken henger en hilsen.

Vi takker vår postmann for julekort,

brever og pakker.

Er juleveden kappet til og hugget opp i fine skier?

Nyt de fine dagene så høres vi.

Arvid