Når du leser denne fortellingen er jeg på ferie på Gran Canaria. Tilbake i Arguineguin eller mer konkret i Patalavaca.  Sist jeg var på flytur var like før jul i 2019. Vi tilbragte da både jul og nyttårshelg i sol og sommer. Men i år er vi forhåpentligvis tilbake natt til 18 desember. Så da kommer 3 . fortelling på 4. søndag i advent, og siste fortelling i 2022 kommer lille julaften.  Advent, betyr å vente på noe som kommer. Advent handler om å legge til rette for og planlegge fram mot julehøytid og romjul. Men jeg tenker at advent også skal gi tid til ettertanke. Og rom for å reflektere.

Hjemme i Hetlevikåsen var adventsstaken og de lilla lysene kommet på plass. Ja for det skal være lilla  fram til julaften.  Noen av nissene har kommet frem fra ulike gjemmesteder. Ikke alle på en gang.  Noen er litt forsiktige av seg. Bruker kitt tid. Og vi har hengt opp adventslys ute. Det burde være pålagt med mer lys på denne årstid. 

Det er jo blitt tid for julebord. Pensjonister er litt forsiktige med slike kalas. Men Synnøve og jeg fikk møte gamle kollegaer til en førjuls lunsj før vi reiste. Og som i fjor var jeg med Synnøve på julemarked, eller julemesse, som det heter på Osterøy.  Kjekt å være tilstede i ei bygd hvor man har tatt vare på gamle tradisjoner og lager ting for salg.  Men det viktigste er nok å møtes. Slå av en prat og frette nytt om det som ikke står på fjesboka. 

I år måtte både vi melde avbud på”Fårefesten. Det var leit.  Mange gode minner. Kjelleren på Hjelle er et samlingssted for oss som er knyttet til garden på Hjelle, som jeg fortsatt omtaler som hjemme. Og jeg er så glad for at jeg fikk lov å feire 70 årsdagen min i Kjellaren i mars. Det var veldig kjekt for meg, fordi familie alltid har betydd mye for meg. På slike dager kjenner jeg selvsagt sterkt på savnet av de som er borte i familien, men klarer også å glede meg over gode minner.

Og da tenker jeg på at jeg gjerne skulle hatt flere “minner” fra min barne og ungdomstid i Førde. Som en av de eldste skulle jeg ønske at jeg kunne videreformidle historien fra de som var de eldre når jeg var ungdom. 

Bildene fra reportasjene fra Ukraina som viser at millioner av mennesker er på flukt for å trygge seg og sine fra en inntrenger med våpen som sprer frykt. Primitive kalde og fuktige kjellere må fungere som beskyttelse fra bombene som faller i by og bygd. Målet er ikke å treffe fiendtlige soldater, men å ødelegge vital infrastruktur som vann og elektrisitet. Men bombene treffer like ofte skoler, sykehus eller boligblokker i den østlige delen av landet. 

Dette bringer tankene på at både mine foreldre og besteforeldre, mine onkler og tanter og 4 av mine eldste søsken bar slike minner med seg. Men fikk aldri snakket med de om det. Jeg manglet nok nødvendig innsikt i og forståelse for hva de hadde opplevd og hvordan de klarte å bearbeide opplevelsene.  Jeg har jo lest mange historier om hvordan det var å leve i daglig usikkerhet. Hva ventet de neste dag?

“Krigseilerne” er en film som jeg opplevde som en vond, men med en god beskrivelse av hvordan hverdagen kunne arte seg. Trolig veldig forskjellig avhengig av om du var i en by som ble bombe skadet, eller på en fraktebåt som uten varsel kunne bli torpedert. Men felles var det at du ikke visste hvordan morgendagen ville bli for deg og dine nærmeste. 

Jeg har i tidligere julefortelling referert fra brevene fra onkel Daniel som seilte under store deler av krigen. Ingen hjemme visste noe om hvordan han hadde det. Levde han?  Slik jeg har forstått det så formidlet norske myndigheter meldinger om antatt omkomne dersom norske båter forliste under krigen. Så det var vel slik at ingen nyheter var gode nyheter. Men hva med de som var vitner til forlis. Filmen fremstiller at svært mange av de som opplevde traumatiske hendelser fikk betydelige senskader, og dessverre lite hjelp og forståelse også etter at krigen var slutt. Sitter igjen med at alt det vonde skulle ties ihel. Kanksje de som hadde felles skjebne snakket om de. Men elles var tabu. Og noe hjelpeapparat med debriefing fantes knapt.  

Mamma fortalte litt om hvordan ho opplevde. Også gode episoder hvor soldatene viste seg å være gode mennesker, Og ho fortalte litt om tante Lina. Ho var mammas lillesøster, født i 1916 og reiste til Bergen og  var “hushjelp”,  eller au pair, som det heter i dag,  hos en familie på Laksevåg. Der var ho under krigen. Jeg mener å huske å ha møtt Lina, men er usikker.  Mamma fortalte meg at Lina “ikke var seg sjøl” fordi ho hadde fått noe de kalte bombesjokk.

Jeg reflekterte nok ikke så mye over det dengang når mamma snakka om det, men skjønte at Lina ikke kunne klare seg sjøl resten av livet. Og nå i voksen alder, når jeg har lest om krigshendelsene i Bergen, har jeg reflektert  over hvordan det må ha vært å være der. 

Store deler av Laksevåg ble 4. oktober 1944 bombet av engelske bombefly. Målet var å ødelegge den tyske ubåtbunkeren “Bruno” i en vik på Laksevågsneset, kun få kilometer fra Bergen sentrum. Her lå de fryktede tyske ubåtene trygt i opplag for reparasjon, og fikk etterfylt med både forsyninger og ny torpedolast slik at de var klar for nye drepende oppdrag langs norskekysten. Militær strategisk var det av vital betydning å få satt denne bunkeren ut av spill.

Totalt 152 fly deltok i angrepet, og 1432 bomber ble sluppet over området. Flyalarm sirenene ble utløst kl 0905 denne morgenen.  Faren over ble varslet kl 1010. Mange rakk å komme seg i tilfluktsrom eller gode underjordiske kjellere, blant annet i tilknytning til Holen skole.

Når de kom ut igjen fra sine ly denne formiddagen  var alt rundt de lagt i ruiner. Mange av bombene som ikke traff målet, traff boligområder fra Damsgård og helt ut mot Nygård. Tre av bombene traff Holen skole og omliggende bebyggelse. Og det var mange som ikke rakk å komme seg i sikkerhet før bombene traff. 

De tok mange dager å få oversikt. Noen hadde evakuert fra området like før denne hendelsen. Historien viser at  det omkom 61 elever, to lærere, en vaktmester og 16 fra "Det sivile luftverns førstehjelpstjeneste" bare i tilknytning til området rundt Holen skole. I tillegg ble selvfølgelig mange andre sivile både barn og voksne drept hjemme i sine boliger eller bare på feil sted til feil tid. Krigshistorikere har i ettertid stilt spørsmål ved om de norske motstandsbevegelsen kjente til planene om det omfattende angrepet. Visste de om tid og sted.  Ble noen ble varslet i tide. Dette var jo sentralt i tema rundt sprengningen av tungtvannsfabrikken på Rjukan og båten med tungtvann på Tinnsjøen.

Hvorfor kunne ikke motstandsbevegelsen informere om den planlagde aktiviteten. Det ville kunne sette hele operasjonen i fare. Selvfølgelig var det ingen som hadde sett for seg at så mange bomber skulle feile på målet på Laksevåg. Men likevel har det vært stilt spørsmål ved problemstillingen. Hvem visste hva og når? Og det er den store etiske utfordringen i all krig. At de sivile livet ofte bærer de største ofrene i krig. 

Siden så mange hus ble fullstendig knust, og så mange omkomne, ble det selvfølgelig vanskelig å identifisere de omkomne. Det var derfor lenge uklart hvem som hadde kommet seg vekk i tide, og dermed var savnet, men ikke funnet. Dette er en av de dramatiske effektene i filmen. At en av de seilende som kommer i havn, mottar brev fra konsulatet i en engelsk havn om at hans familie, kone og barn, er savnet og antatt omkomne i forbindelse med denne hendelsen. 

Og slik var det naturligvis også for de som hadde sine kjære i utenriksfart også. Skip forliste. Mange ble funnet omkomne. Men de aller fleste ble meldt savnet og antatt omkommet. Men de kunne være plukket opp av tyske fartøy og tatt som krigsfanger. Og det kunne fortsatt være håp om at de hadde klart å redde seg ombord i en livbåt og kommet seg til lands. Forfatter Jon Michelet omtaler et slikt tilfelle. En båt blir torpedert, men flere av mannskapet kommer seg i en livbåt og seiler uten mat og drikke lenge, før de blir plukket opp av et handelsskip og ført til nærmeste havneby. Hyre fra rederiet ble betalt til den dato skipet ble torpedert. Da hadde mannskapet gått fra “ bordet”. Alle døgnene ombord i livbåten hadde ikke rederiet noe ansvar for. Og denne uvissheten måtte være uutholdelig. At de ikke fikk visshet om hva som hadde skjedd.  

Det var nok det som også var Linas situasjon. Slik jeg oppfattet mamma var barna i huset der Lina bodde på Laksevåg på skolen denne dagen. Om foreldrene var hjemme eller på jobb denne dagen vet jeg ikke. Lina var et ærend et annet sted på Laksevåg, og ble ikke fysisk skadet. Men huset hvor Lina jobbet i ble totalskadet. Hvor mange i familien som omkom vet jeg ikke. Men Lina kom aldri over denne hendelsen. Ho tenkte nok på at ho var heldig som kom fra det uten fysiske skader, men følte vel samtidig på hva om ho hadde vært hjemme. Kunne ho fått barna i sikkerhet i tide??

Holen skole var vår skole når jeg bodde på Laksevåg.

Mine tanker i kveld går til våre naboer i Ukraina. Jeg kjenner ingen der. Men jeg lurer på hva de tenker om oss “naboer”.  Vil de noen gang forstå hvorfor vi sitter trygt i våre stuer og ser på at en stor mektig nabostat terroriserer et naboland og folk. De har bedt om hjelp, våpen, og bistand til krigsskadde. Og de har fått hjelp, og de har vår største medfølelse. Men kunne vi gjort mer??? 

 Arnulf Øverland ville i dag kanskje referert strofe ni i “du skal ikke sove”

"Du må ikke tole så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv !!

Dette var et hjertesukk inn i adventsuke 2. 

Alf Prøysen  hadde hjerterom for andre. Jeg lytter litt mer til advent fra Alf:

Se spurven og konen hans flakser i porten,

og gløtter mot vindu og hakker i lorten.

Nei nå må vi sannelig komme til saken 

med talgbit på brettet og korn nek på staken. 

 Og grisen på peishyllen, står der og venter, 

på at den skal tømmes av gutter og jenter.

Den hører at klokken slår timen og slaget, 

og tenker at snart blir jeg tom i min mage.

Ha en god adventsuke. Er hjortebakkelsen klar???

Arvid