Beste'n sine julefortellinger

Julefortelling 4- 2022 23. desember 

Del denne siden

 


Nå er advent, og ventetid over. Det er blitt lille julaften. I USA og England er det fortsatt "lenge" igjen til Jul. Og litt tid er det igjen ennå. Så hvis du fortsatt mangler noe er det fortsatt tid.  Har du handlet nok pinnekjøtt, medisterfarse, svineribbe, kålrabi, poteter eller surkål?


Å, er pepperkakene oppspist allerede? Ka med kakeboksene med de 7 sortene? 


Jeg har i en tidligere julefortelling fortalt om mammas forsøk på å gjemme, eller låse inn julekakeboksene i bufeen i bua.  På et tidspunkt fikk jeg også innsyn i hvordan jeg kunne få tak i kakeboksene som låg bak den venstre nedre skapdøra i bufeen, selv når nøkkelen til døra enten låg i lommen på forkleet til mamma eller var gjemt et eller annet ukjent sted.


Ja, for man må gjøre seg fortjent til å få slik innsikt. Det vart lagt vekt på måtehold og evne til å smugspise, uten å hovere. Og det måtte ikke mangle så mye fra dag til dag, at mamma ble mistenksom. Og det måtte være igjen nok kaker til både julaften, jule og romsjulsdager. Ja de tørreste kakene varte ofte helt til 13. dag Jul og vel så det. Og hemmeligheten var.


Du måtte diskre fjerne venstre skuff i bufeen. Men først måtte skuffa tømmes.  Og det var sølvtøy, kakespader, stearinlys og masse andre huslige sysaker. Helt full. Man måtte hente en av spisestuestolene for å stå på, for å få tak i de tingene som lå bakerst i skuffen. Så kunne den tomme, men fortsatt tunge skuffen trekkes helt ut, og settes forsiktig på enn annen spisestuestol. Da var det åpent ned til den kakeboksen som sto lagret på den øverste hylla i skapet. De beste kakene lå selvfølgelig i de kakeboksene som sto på nederste nivå, under hylla og bakerst inne i skapet. Mamma hadde 20 års erfaring med kaketyver, når det ble min tur. Og Ove registrerte i mange år at jeg hadde kakesmuler i munnvikene, før det ble hans tur å bli innviet i hemmelighetene, slik jeg hadde "lidd i mange år" når Svein hadde innsikten. Men vi begge syntes det var kjekt å kunne dele av godene i små mengder når det passet slik.


For ekstra god mat i juletida har alltid vært viktig. Og slik var det også i fjøsen. Det vanket ekstra rasjoner og ikke minst vart det delt opp biter av de minste kålrabiene til sauene, og grisen fikk et oppkok av de minste småpotetene. 

 

Inne i huset hadde det nå vært forberedelser i ukene fram mot skitnesøndag slik at maten som skulle spises i juledagene var klargjort. Oppskriften på de gode løpsene har gått i arv i generasjoner. Ja det vil si at det på et eller annet tidspunkt stoppet vel opp.  Lurer også litt på om de som har ført tradisjonene videre, har trikset med oppskrifta.


Jeg har også i år kjøpt sunnfjordlefse til Jul og tjuvsmakt. Men det er et eller annet som mangler. Trur at den gamle oppskrifta kom fra ho tante Nikka på Terva. Det var ofte fellesbaking av lefse. Fleire gikk sammen for å bake lefsene. Det er krevende nok idag med elektrisk baketakke å beregne riktig varme til å få "leivene"stekt riktig. Og tenke deg kompetansen som skulle til for å ha akkurat passe varme på de gamle vedfyrte bakerovnene med 4 plater med ringer og få samme temperatur over hele stekeflaten. I tillegg måtte du kjevle ut passe tynne emner og ha de klar til den som er på ovnen er stekt. Dette krevde samarbeid. Jeg vet at mamma og Nikka samarbeidet så lenge Nikka var "kjøkkensjef" på Terva , før ho flyttet til Landås. Jeg mener å huske at ho Agnes i Gjerda også var med på dette.


Men vel og bra med leivene, men det viktigste var likevel fyllet. Jeg finner ikke rette konsistensen, og noe mangler når det gjelder smaken. Søster Tulla hadde gode leiver, og er den som best traff både smak og fylde på fyllet slik jeg husker det. Løpsene skulle ha så mye fyll at oppskjærte løpsestykker skulle helst være  2 centimeter høye. Og det måtte være godt  kalde når de skulle skjæres opp for at fyllet ikke skulle flyte ut.


Og når du tok en god tygge av lefsen, så kjente du at det gode fyllet skled ut mellom lefseleivene og fylte hele munnhulen med den himmelsk  gode smaken. nam namm nammmm. Det var noe eget med rømme og fløtekliningene på Tjenaland. Aasmund kommenterte en gang at han mente melka fra kyrne på Tjenaland måtte ha en mye høyere fettprosent enn andre kyr. 


Jeg vet ikke, og kanskje noen mener at jeg tar feil, men tror ikke at Erling var den ivrigste på kjøkkenet til vanlig, men det var Erling som sto for stekingen av lefseleivene, og passet på at ovnen hadde rett temperatur, og jeg tenker at han hadde en hånd med i smøringen også. 


Julemiddagen var selvfølgelig viktig. Og det er mulig jeg husker feil, eller egentlig kanskje jeg ikke var så veldig opptatt av hva vi spiste til middag. Jeg hadde den gang mest fokus på desserten og kakene. Ikke ulikt idag sier Synnøve lavt i bakgrunnen her.


Men det ble slaktet både gris og sau i god tid før Jul. Og jeg husker at det alltid var veldig hektisk og mye ståhei når slakteren skulle komme. Det var han Magne i Slåttene som kom og var vår slakter. Det ble brukt skytemaske. Dette var skummelt, og folk rundt var nærvøse.  Alle som ikke hadde konkrete arbeidsoppgaver ble bedt om å gå vekk og være en annen plass enn i vedahuset. Og det var like greit.  Grisen hylte noe forferdelig, så smalt det, og så ble det helt stille. Og alle var veldig lettet og glad for at det gikk bra denne gangen også.


Men jeg husker ikke at det var noe fokus på verken pinnekjøtt eller svineribbe i min barndom. Mener at det var mer en god blanding av koteletter og kjøttkaker i brun saus og poteter. I tillegg vart det laget ulike gode pølser som vel var min favoritt.  


Ser at Magne reklamerer for 3. dags julefest i Viking. 3. juledagsfesten i Viking var viktig når jeg vart ungdom.  For det var nesten forbudt å møtes og finne på noe før 3. dag. 1. og 2. juledag var til familieselskap. Det var mange sammenkomster på Hjelle i min barndom. På Julaften ble den tunge portieren foran døra mellom staua og bua dratt til side og dobbeltdøren åpnet. Det ble fyrt i begge etasjeovnene. Og det var litt krevende fordi den høge ovnen i bua stiller store krav til fyringskompetanse, og mye veldig tørr småved for å få god trekk. I bua tinte isen langsom  på innsiden av vinduene og ble til vannpytter i vinduskarmen.


Men jeg minnes også juleselskap i bestestaua på Terva. Da måtte bestestasen på. Da møtte vi heile mamma si nærmeste slekt. Det var alltid trygt og godt på fanget til ho Nikka. Syntes tante Emma var litt streng. Og onkel Helge sin kommentar om at jeg brukte belte istedet for bukseseler i et bryllup, plasserte han i "ikke likerboksen" i mange år. Mens onkel "tank Erik", hadde stor tankbil og kunne fortelle masse ting om lastebil som var nyttige erfaringer som jeg kunne briefe nevøene mine med i sand dungen når vi kjørte lastebil med sand og "bensin"


Senere ble Tervaselskapet byttet ut til fordel for juleselskap enten på Tjenaland eller i Langbruvegen hos søster Jenny og Ingvard. Og det er vel en erfaring som jeg kjenner igjen fra voksen alder. At juleselskapene og samværet mellom de voksnes søsken avtar, og blir erstattet med at de voksne blir gjester hos sin barn som har stiftet familie. 


Jeg som minstemann fikk dermed mange juleselskap sammen men mamma og pappa 1. juledag enten på Tjenaland eller i Langebruvegen. Da fikk jeg møte både besteforedre generasjonen med Nikolai og Ane på Tjenaland og Martin og Anna i Førde sammen med Norodd og Magne som jeg var onkel til, men også lekekamerater med. Og så var det spesielt stas med Langebruvegen. De fikk tidlig fjernsyn. Det var spennende. Hjemme var det barnetimen på radio som var tilgjengelig. Tenk å kunne se på fjernsyn og samtidig ha et kakefat innen rekkevidde. Eneste ulempen var sendetidene. Det var bare "prøvebilde", et stillbilde av NRK i svart før klokka ble seks på kvelden. Hvordan kunne dette være mulig?


Fikk en refleks på hvordan dette er i noen uker nå. I praksis ikke tilgjengelige norske kanaler i 14 dager. Det gikk fint.


I år er Synnøve og jeg gjester hos hhv Monica og Cecilie på julaften.

VI har begge lyst å være besteforeldre denne kvelden.

Og vi er glade for å være med på at våre barn skaper sine 

juletradisjoner. Og vi er veldig glade for at vi blir invitert og gleder oss. 


Jeg ønsker alle en riktig God Jul sammen med Alf Prøysen:


Hver morgen når dagen et grå skimmer sender

Vi åpner en port på en liten kalender.

Og der er det nisser og nysnø på taket.

Men porten, den siste, står ennå tilbake.


Bak den en krybbe, en stall og en stjerne.

Det stiger oss nær det vi så i det fjerne.

Og da tenker sikkert hver gutt og hver jente:

Nei ingenting er som å vente og vente

Nei ingenting er som å vente og vente-

Vi henger opp kristtorn og tre skal vi hente.

Så rekker jeg deg nå med glede to hender,

og så blir det Jul og advent visen ender……

 




  Arvid


Beste'n sine julefortellinger

Julefortelling 3- 2022  18. desember 

Nyeste kommentarer

28.01 | 08:06

Hei igjen. Begge mønster er i en bok av Jenny Alderbrant, "Strikk votter, sokker og luer."

27.01 | 21:11

Hei! Hvor kan jeg få tak i oppskrift på Mikkel rev votten og votten med kattemotiv?

Del denne siden

Ja jeg vet at det ikke er 3 søndag i advent, men 4. idag. Men advent varte så lenge i år. Startet 27 november, og det er det tidligste mulige for en 1. søndag i advent. Dersom 1.søndag faller på 26, vil 4 søndag treffe 25. desember og 1. juledag. Og det går ikke. Advent er å vente på jula. Så det er fortsatt nesten en hel uke igjen til jul.


Nå har jeg nett landet etter fine dager i varmere og ikke minst tørrere klima. En skjønt, vi vil jo dele litt på godene, så vi tok med oss litt regn på turen, slik at det golde landskapet i den sørvestlige delen av Gran Canaria skulle bli frisket opp litt. Men jeg var veldig glad i den gode temperaturen og synes det er godt å kunne lauge seg i ramsalt sjø. Jeg går rundt og jeg tror fortsatt at det å legge hodet i bløt i ramsalt sjø er helbred for bihuler og øreganger.


Her i byen har jo det hvite snødekket som pryder alle julekort vart siden jeg reiste. Minner meg på at jeg ikke skal reise bort i adventstiden. En skjønt, om en slik adventstid med stabile vinterforhold er der neste år er nå ikke like sikkert. Og som "eldre" synes jeg at det er helt ok at nedbøren kommer ferdig måkt. Men det fine lyset fra et snødekket landskap, gir gode stemninger, selv om det var et brutalt møte med gamlelandet kl 2 inatt. Men veldig kjekt å bli hentet av Gunnar som hadde handlet inn og lagt igjen julekake fra Tove til frokost idag.


Jeg minnes at det alltid var mer snø i min barndoms jul. Jeg minnes at det alltid var slik at 1. eller 2 juledag var det ofte mildvær og litt regn, som skapte "glarholke". Men dermed perfekt føre for rattkjelke ned reinene fra Hjelle. Under gode forhold og med rett kurs, det betyr å kutte svingene, spesielt den slakke svingen nedenfor han Alf på Bergstad og barbere innersvingen ved han Anton, kunne vi nå helt fram på flatene før han Matias i Slåttene før det ble stopp.


Ja, riktignok under forutsetning av at farten ikke varforstor, slik at vi gikk ut i den skarpe svingen der ved sandhola med lekeplassen vår var. Da traff vi brøytekanten ovenfor ho Anna med Gryta, krysset tvers over vegen og inn på den utbrøyta møteplassen før Grytebrua med bråstopp i snøfonna. Vi måtte kjøre etter mørkets frembrudd . Da kunne vi se bil lysene fra møtende trafikk og kunne avbryte seilasen. Ja for de som kom bak oss, nådde oss ikke igjen før vi kom ut på flatene. Men stopp underveis ville kreve innøvd teknikk.


Svein gjennomførte alltid "nødprosedyre-sjekk" straks etter første snøfall. Han satt fremst på kjelken og jeg bak. Når han ropte “bil imot”, skulle jeg slippe taket i kjelken. Han slapp taket i rattet, tok fraspark i den "støtfangeren" som bandt de 2 meiene sammen foran på kjelken, og skjøv oss begge av kjelken. Men dette måtte koordineres slik at det skjeddeisvingen. Da gikk kjelken ut av veibanen, over brøytekanten og ble stående i snøen utenfor veibanen, mens vi satt igjen midt i veien. Så måtte vi i løpe i full fart, samme veg, mot brøytekanten, kaste oss over kanten, og lande mykt i snøen idet bilen for forbi.


Hvis evakueringen derimot skjedde når kjelken var i fartsretning framover, kunne kjelken fortsette langs veien og treffe møtende bil midt imot. Og det måtte vi unngå. Det ville bety mye kjeft og føre til at kjelken ville bli beslaglagt og trolig plassert høyt oppe på hanebjelkene enten i vedahuset eller på løa. Og da var det slik hessel å få tak i den igjen. Måtte til med tau for å fire den ned igjen, slik at kjelken ikke kom til skade.Prosedyren ble derfor gjentatt etter første snøfall med isete veier hver vinter.


Jeg husker at vi fikk bruk for erfaringene en gang. Han Magne i Kvame kom kjørende inn Angedalsvegen. Ka hadde han der å gjøre? Han skal kjøre Terva sida. Vi visste jo stort sett hvem som hadde bil, og kor tid de for forbi hos oss og innrettet oss etter det. Han skulle jo ikke komme denne vegen på denne tida. Men det gikk fint. Nødprosedyren ble fulgt til punkt og prikke. Og vi oppdaget at vi hadde god tid til å gå bort til kjelken før bilen kom rundt svingen. Så han Magne fikk ikke med seg noe av unnamanøveren, og bra var vel det. Han kjørte jo alltid helt nye biler. Det var nok en Renault Dauphine.


Men turen ned Hjellereina fikk jeg ikke lov å ta aleine før jeg var blitt 10 år. I mellomtiden måtte Holtereina brukes. Det var kjekt det og. Men jeg måtte stoppe før jeg kom for nær Bøalø svingen. Fra toppen så jeg hele veien når jeg kastet meg på kjelken ved nedre feste på løypestrengen på Holtane. Det var der det beynte å gli godt , og jeg hadde god oversikt, i alle fall så lenge brøytekanten var lavere en 50 cm. Da kunne jeg "gi på" sålenge det ikke kom trafikk i mot, og men jeg måtte bremse opp i god tid før svingen.


Fra løypestrengen har jeg mange minner. Det var løypestreng både på Holtane og ved Bøaløa. De var svært viktige for å ta ned bjørkeskogen i det bratte terrenget ovenfor både på indre og framre Hamrane. De store bjørketrærne hadde fått vokse i lenge i fred, og var hogstmoden på 50/60 tallet. Bjørk var velegnet til ved. I tillegg var mange av trærne også egnet til plank. Det ligger fortsatt gode planker på løa. Truleg skjært på saga på tunet på Terva før løa ble påbygd i 1952.


Jeg hadde få lekekamerater i førskolealder. Når Svein var på skolen, måtte jeg "leke" med de voksne. Og midtvinters var det skogsarbeid. Pappa og Odd ilag med med fjordingen Gråa opp bak eldhuset over berget og inn påopp langs skogsvegen til Langeberget. Men der var det stopp. Det var nok mulig, men vanskelig å ta et tømmerlass på vag ned fra Hamrane. Det ble ofte for stor fart ned langs Langeberget. Før grantrerne var plantet ned mot beitet ved Bøaløa var det ugjennomtrengelig krattskog her. Jeg satt bakpå noen lass fra Lisjedalen og ned på tunet. Vi lot noe av kvisten henge på stammene. De bremset farten litt nedover, og det var lettere å holde seg fast på tømmer lasset, og Gråa kunne klare svingene. Men når vi skulle hente de store bjørkene i det bratte lende over Hamrane vart det vanskelig med hest. Da var det lettere å hogge tømmeret på Hamrane. Kviste og dele stammen i passe lengder, og sage til et passelig hakk i den tjukkaste enden av stokken. Hakket skulle passe ned på løypestrengen eller viren, slik at stokken ble hengende der og kunne gli langs strengen i kraft av tyngdekraften. Men det måtte legges en klatt med grease i hakket, før den ble hengt opp på løypestrengen for å gi rett gli.


Min jobb var todelt. Følge med at det ikke kom folk eller kjørende ned Holtereina. Måtte ha sikt innover. I tillegg måtte jeg følge stokken med øynene. At den ble hengende på strengen og fulgte med helt ned til velteplassen ved svingen ved Bøaløa. Det var 2 utfordringer. Vi kunne smøre for godt. Stokken fikk for høg fart, smalt i den frosne og tett snøpakkede bakken med stor kraft, gjorde et kjempebyks, hoppet over veien og landet i snøen på Bruastykket. Flaks at det ikke for noen forbi da.


Det andre alternativet kom ofte etter en slik "heisatur". Da ble det ofte mindre grease i hakket på neste stokk. Strengen var nå godt satt inn med stoff. Men på et tidspunkt ble det for tregt. Ofte i kombinasjon med en stor og tung tømmerstokk. Ferden startet oftest greit, men etterhvert som linja flatet ut, gikk farten ned og stokken begynte å "danse" nedetter strengen. Stoppet opp et øyeblikk, så fikk stokkenden sleng som følge av bevegelsesenergien, og satte seg i bevegelse igjen. Oftest fortsatte den sin ferd lenge nok til at den var kommet ned til nedre feste. Men ikke alltid. Noen ganger stoppet den helt opp i det området hvor linja hang på sitt laveste punkt og ble hengende å dingle. Hva nå?


Da måtte vi finne en større stokk, smøre den ekstra og sende den avgårde og håpe at fart og tyngde var nok til at den enten sendte stokken videre langs strengen, eller trefte den andre stokken med så stor kraft at den falt av og landet i myra.


Begge hendelsesforløp var mulige. Oftest ble stokken slått av strengen der den hang. Og det var et nytt spenningsmoment. Telefonlinja inn i dalen gikk under linja i det område som stokken ofte stoppet. Pappa var vanligvis en sindig kar. Men da ble han urolig. Odd var mer offensiv. "Det skal nå godt gjærast at den treffer akkurat den kabelen".


Men jeg kan huske at Odd en gang var litt skjelven. Stokken stoppet helt opp litt høyere oppe på strengen. Han dinglet og dinglet, men flyttet seg ikke. Trolig var sagsporet skjært litt smalt, slik at strengen skar seg inn i stokken og kilte seg. Det avstedkom sikkert en ordveksling mellom far og sønn om hvorfor dette skjedde! Det endte med at Odd måtte gå ned under Hamrane og sikte. Ville normal prosedyre gå bra? Stokken hang slik at loddlinjen var på oversiden av linja. Dersom stokken ville bli slått ut av sporet der den hang ville den med stor sannsynlighet treffe linja. Skulle dette bli vellykket måtte stokken fysisk flytte seg i luften noen meter før den falt loddrett, for å unngå å treffe linja.


Erfaring visste også at stokken vanligvis ikke datt ned som en loddrett påle. Fordi støtet enten traff nederst eller øverst på stokken, startet den en salto bevegelse som førte til at den trolig ville ligge bortimot vannrett når den passerte linje. Sjansen for å treffe linja og slå den av, ville derfor være stor.


Odd mente at nå måtte det brukes fart og tyngde. Både for å løsne stokken og gi den nok fart enten til å fortsette langs strengen, eller om den ble slått av, skulle bli kastet langt nok til å komme forbi linja. Og slik ble det. Og teorien stemte i dette tilfellet. Stokken gikk i en fin bue, passerte i horisontal posisjon med noen meters klaring over linja og sto som en påle med tjukk enden ned i snøen og myra.


Det skjedde så vidt jeg vet ingen alvorlige uhell så lenge de benyttet løypestrengene. Om det skyldes flaks eller god kunnskap vet jeg ikke. Kanksje en kombinasjon. Men spenning i hverdagen var det.


Jeg husker ikke når motorsaga kom til Hjelle. Jeg har hatt mange turer med stillhet i skogen. Bare lyden av hvislingen av boge saga som skar seg inn i store bjørkestammer, mens jeg gnog på en frossen grov brødskive til niste. Da måtte jeg sitte litt i skjul. Laget meg en kvisthaug med bjørkegreiner å sitte på. Og så greiner litt rundt for å ta av for vinden. Det var også min oppgave å holde de voksne sitt ytterste tøy tørt, mens de jobbet seg svett. De gjorde det lunt og godt.


Og i adventstiden satt jeg musestille. Jeg hadde jo hørt om skogsnissen. Jeg hadde jo et håp om å få et glimt av en kar med rød lua i mellom bjørkestammene. For det var et godt tegn i førjulstida. At man hadde sett nissen, var et tegn på at nissen hadde sett deg. Det hadde han Rasmus fortalt. Hvordan kunne han elles finne fram til deg med pakker på julaften. Lite hjelp å sette uta grøt, hvis han ikke viste at du bodde her. Og alltid var det slik at enten Odd eller pappa var vekke når jeg oppdaget denne karen med rød lue som løp inn i skogen. De mente at jeg hadde sett syner. men hvis ikke, var det et godt tegn at jeg fikk øye på nissen så lenge før jul. Da måtte jeg bare godsnakke med mamma. Var det litt grøt igjen etter kvelds som kunne settes på løa til nissen? Og utrolig nok. Skåla var tom neste morgen. Nissen var glad for grøten.


Men flest minner fra motorsaga. Da var jeg blitt så stor at jeg hadde med øks for å kviste de små grenene. Det ble så utrolig stille i skogen når saga vart stoppa for en røykepause. Skogsarbeidere røykte.


Mye av stokkeveden ble lagt i tunet. Her ble veden saget opp i 60 cm lengde og deretter kløyvd og lagt i store vedalag. Ofte ble veden lagt ute langs vestveggen av vedahuset, og jeg mener at det også ble lagt et la ved sørsida langs veien. Sagsponen ble blandet med snøen på tunet. Og sponen var god isolasjon. Så haugen med sagspon iblanda snø, lå ofte på tunet lenge etter at bakken ellers var snøfri.


De sies i dag at det fine med vedfyring er at den varmer 2 gonger. Før i tida varmet nok veden veldig mange ganger, før den var kommet i ovnen.



Ta med noen flere vers til fra Alf Prøysen


Men håpet om gaver vi vil ikke miste

og da er det lurt at vi skriver en liste

Vi starter med scooter og skøyter og dukker,

og slutter med kladdebok blyant og sokker.


Så tegner vi kort mens vi høyer og flakser,

så velter vi blekkhus og somler bort sakser

På dørklinken henger en hilsen.

Vi takker vår postmann for julekort,

brever og pakker.


Er juleveden kappet til og hugget opp i fine skier?

Nyt de fine dagene så høres vi.


Arvid

Beste'n sine julefortellinger

Julefortelling 2- 2022 4. desember 

Nyeste kommentarer

28.01 | 08:06

Hei igjen. Begge mønster er i en bok av Jenny Alderbrant, "Strikk votter, sokker og luer."

27.01 | 21:11

Hei! Hvor kan jeg få tak i oppskrift på Mikkel rev votten og votten med kattemotiv?

Del denne siden

Når du leser denne fortellingen er jeg på ferie på Gran Canaria. Tilbake i Arguineguin eller mer konkret i Patalavaca.  Sist jeg var på flytur var like før jul i 2019. Vi tilbragte da både jul og nyttårshelg i sol og sommer. Men i år er vi forhåpentligvis tilbake natt til 18 desember. Så da kommer 3 . fortelling på 4. søndag i advent, og siste fortelling i 2022 kommer lille julaften.  Advent, betyr å vente på noe som kommer. Advent handler om å legge til rette for og planlegge fram mot julehøytid og romjul. Men jeg tenker at advent også skal gi tid til ettertanke. Og rom for å reflektere.


Hjemme i Hetlevikåsen var adventsstaken og de lilla lysene kommet på plass. Ja for det skal være lilla  fram til julaften.  Noen av nissene har kommet frem fra ulike gjemmesteder. Ikke alle på en gang.  Noen er litt forsiktige av seg. Bruker kitt tid. Og vi har hengt opp adventslys ute. Det burde være pålagt med mer lys på denne årstid. 


Det er jo blitt tid for julebord. Pensjonister er litt forsiktige med slike kalas. Men Synnøve og jeg fikk møte gamle kollegaer til en førjuls lunsj før vi reiste. Og som i fjor var jeg med Synnøve på julemarked, eller julemesse, som det heter på Osterøy.  Kjekt å være tilstede i ei bygd hvor man har tatt vare på gamle tradisjoner og lager ting for salg.  Men det viktigste er nok å møtes. Slå av en prat og frette nytt om det som ikke står på fjesboka. 


I år måtte både vi melde avbud på”Fårefesten. Det var leit.  Mange gode minner. Kjelleren på Hjelle er et samlingssted for oss som er knyttet til garden på Hjelle, som jeg fortsatt omtaler som hjemme. Og jeg er så glad for at jeg fikk lov å feire 70 årsdagen min i Kjellaren i mars. Det var veldig kjekt for meg, fordi familie alltid har betydd mye for meg. På slike dager kjenner jeg selvsagt sterkt på savnet av de som er borte i familien, men klarer også å glede meg over gode minner.

Og da tenker jeg på at jeg gjerne skulle hatt flere “minner” fra min barne og ungdomstid i Førde. Som en av de eldste skulle jeg ønske at jeg kunne videreformidle historien fra de som var de eldre når jeg var ungdom. 


Bildene fra reportasjene fra Ukraina som viser at millioner av mennesker er på flukt for å trygge seg og sine fra en inntrenger med våpen som sprer frykt. Primitive kalde og fuktige kjellere må fungere som beskyttelse fra bombene som faller i by og bygd. Målet er ikke å treffe fiendtlige soldater, men å ødelegge vital infrastruktur som vann og elektrisitet. Men bombene treffer like ofte skoler, sykehus eller boligblokker i den østlige delen av landet. 


Dette bringer tankene på at både mine foreldre og besteforeldre, mine onkler og tanter og 4 av mine eldste søsken bar slike minner med seg. Men fikk aldri snakket med de om det. Jeg manglet nok nødvendig innsikt i og forståelse for hva de hadde opplevd og hvordan de klarte å bearbeide opplevelsene.  Jeg har jo lest mange historier om hvordan det var å leve i daglig usikkerhet. Hva ventet de neste dag?


“Krigseilerne” er en film som jeg opplevde som en vond, men med en god beskrivelse av hvordan hverdagen kunne arte seg. Trolig veldig forskjellig avhengig av om du var i en by som ble bombe skadet, eller på en fraktebåt som uten varsel kunne bli torpedert. Men felles var det at du ikke visste hvordan morgendagen ville bli for deg og dine nærmeste. 


Jeg har i tidligere julefortelling referert fra brevene fra onkel Daniel som seilte under store deler av krigen. Ingen hjemme visste noe om hvordan han hadde det. Levde han?  Slik jeg har forstått det så formidlet norske myndigheter meldinger om antatt omkomne dersom norske båter forliste under krigen. Så det var vel slik at ingen nyheter var gode nyheter. Men hva med de som var vitner til forlis. Filmen fremstiller at svært mange av de som opplevde traumatiske hendelser fikk betydelige senskader, og dessverre lite hjelp og forståelse også etter at krigen var slutt. Sitter igjen med at alt det vonde skulle ties ihel. Kanksje de som hadde felles skjebne snakket om de. Men elles var tabu. Og noe hjelpeapparat med debriefing fantes knapt.  


Mamma fortalte litt om hvordan ho opplevde. Også gode episoder hvor soldatene viste seg å være gode mennesker, Og ho fortalte litt om tante Lina. Ho var mammas lillesøster, født i 1916 og reiste til Bergen og  var “hushjelp”,  eller au pair, som det heter i dag,  hos en familie på Laksevåg. Der var ho under krigen. Jeg mener å huske å ha møtt Lina, men er usikker.  Mamma fortalte meg at Lina “ikke var seg sjøl” fordi ho hadde fått noe de kalte bombesjokk.


Jeg reflekterte nok ikke så mye over det dengang når mamma snakka om det, men skjønte at Lina ikke kunne klare seg sjøl resten av livet. Og nå i voksen alder, når jeg har lest om krigshendelsene i Bergen, har jeg reflektert  over hvordan det må ha vært å være der. 

 

Store deler av Laksevåg ble 4. oktober 1944 bombet av engelske bombefly. Målet var å ødelegge den tyske ubåtbunkeren “Bruno” i en vik på Laksevågsneset, kun få kilometer fra Bergen sentrum. Her lå de fryktede tyske ubåtene trygt i opplag for reparasjon, og fikk etterfylt med både forsyninger og ny torpedolast slik at de var klar for nye drepende oppdrag langs norskekysten. Militær strategisk var det av vital betydning å få satt denne bunkeren ut av spill.


Totalt 152 fly deltok i angrepet, og 1432 bomber ble sluppet over området. Flyalarm sirenene ble utløst kl 0905 denne morgenen.  Faren over ble varslet kl 1010. Mange rakk å komme seg i tilfluktsrom eller gode underjordiske kjellere, blant annet i tilknytning til Holen skole.


Når de kom ut igjen fra sine ly denne formiddagen  var alt rundt de lagt i ruiner. Mange av bombene som ikke traff målet, traff boligområder fra Damsgård og helt ut mot Nygård. Tre av bombene traff Holen skole og omliggende bebyggelse. Og det var mange som ikke rakk å komme seg i sikkerhet før bombene traff. 


De tok mange dager å få oversikt. Noen hadde evakuert fra området like før denne hendelsen. Historien viser at  det omkom 61 elever, to lærere, en vaktmester og 16 fra "Det sivile luftverns førstehjelpstjeneste" bare i tilknytning til området rundt Holen skole. I tillegg ble selvfølgelig mange andre sivile både barn og voksne drept hjemme i sine boliger eller bare på feil sted til feil tid. Krigshistorikere har i ettertid stilt spørsmål ved om de norske motstandsbevegelsen kjente til planene om det omfattende angrepet. Visste de om tid og sted.  Ble noen ble varslet i tide. Dette var jo sentralt i tema rundt sprengningen av tungtvannsfabrikken på Rjukan og båten med tungtvann på Tinnsjøen.


Hvorfor kunne ikke motstandsbevegelsen informere om den planlagde aktiviteten. Det ville kunne sette hele operasjonen i fare. Selvfølgelig var det ingen som hadde sett for seg at så mange bomber skulle feile på målet på Laksevåg. Men likevel har det vært stilt spørsmål ved problemstillingen. Hvem visste hva og når? Og det er den store etiske utfordringen i all krig. At de sivile livet ofte bærer de største ofrene i krig. 


Siden så mange hus ble fullstendig knust, og så mange omkomne, ble det selvfølgelig vanskelig å identifisere de omkomne. Det var derfor lenge uklart hvem som hadde kommet seg vekk i tide, og dermed var savnet, men ikke funnet. Dette er en av de dramatiske effektene i filmen. At en av de seilende som kommer i havn, mottar brev fra konsulatet i en engelsk havn om at hans familie, kone og barn, er savnet og antatt omkomne i forbindelse med denne hendelsen. 


Og slik var det naturligvis også for de som hadde sine kjære i utenriksfart også. Skip forliste. Mange ble funnet omkomne. Men de aller fleste ble meldt savnet og antatt omkommet. Men de kunne være plukket opp av tyske fartøy og tatt som krigsfanger. Og det kunne fortsatt være håp om at de hadde klart å redde seg ombord i en livbåt og kommet seg til lands. Forfatter Jon Michelet omtaler et slikt tilfelle. En båt blir torpedert, men flere av mannskapet kommer seg i en livbåt og seiler uten mat og drikke lenge, før de blir plukket opp av et handelsskip og ført til nærmeste havneby. Hyre fra rederiet ble betalt til den dato skipet ble torpedert. Da hadde mannskapet gått fra “ bordet”. Alle døgnene ombord i livbåten hadde ikke rederiet noe ansvar for. Og denne uvissheten måtte være uutholdelig. At de ikke fikk visshet om hva som hadde skjedd.  


Det var nok det som også var Linas situasjon. Slik jeg oppfattet mamma var barna i huset der Lina bodde på Laksevåg på skolen denne dagen. Om foreldrene var hjemme eller på jobb denne dagen vet jeg ikke. Lina var et ærend et annet sted på Laksevåg, og ble ikke fysisk skadet. Men huset hvor Lina jobbet i ble totalskadet. Hvor mange i familien som omkom vet jeg ikke. Men Lina kom aldri over denne hendelsen. Ho tenkte nok på at ho var heldig som kom fra det uten fysiske skader, men følte vel samtidig på hva om ho hadde vært hjemme. Kunne ho fått barna i sikkerhet i tide??

Holen skole var vår skole når jeg bodde på Laksevåg.


Mine tanker i kveld går til våre naboer i Ukraina. Jeg kjenner ingen der. Men jeg lurer på hva de tenker om oss “naboer”.  Vil de noen gang forstå hvorfor vi sitter trygt i våre stuer og ser på at en stor mektig nabostat terroriserer et naboland og folk. De har bedt om hjelp, våpen, og bistand til krigsskadde. Og de har fått hjelp, og de har vår største medfølelse. Men kunne vi gjort mer??? 


 Arnulf Øverland ville i dag kanskje referert strofe ni i “du skal ikke sove”

"Du må ikke tole så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv !!


Dette var et hjertesukk inn i adventsuke 2. 

Alf Prøysen  hadde hjerterom for andre. Jeg lytter litt mer til advent fra Alf:


Se spurven og konen hans flakser i porten,

og gløtter mot vindu og hakker i lorten.

Nei nå må vi sannelig komme til saken 

med talgbit på brettet og korn nek på staken. 

 

 Og grisen på peishyllen, står der og venter, 

på at den skal tømmes av gutter og jenter.

Den hører at klokken slår timen og slaget, 

og tenker at snart blir jeg tom i min mage.


Ha en god adventsuke. Er hjortebakkelsen klar???


Arvid


Beste'n sine julefortellinger

Julefortelling 1- 2022 27. november 

Nyeste kommentarer

28.01 | 08:06

Hei igjen. Begge mønster er i en bok av Jenny Alderbrant, "Strikk votter, sokker og luer."

27.01 | 21:11

Hei! Hvor kan jeg få tak i oppskrift på Mikkel rev votten og votten med kattemotiv?

Del denne siden


“Det er søndag morgen. En nydelig dag i Bergen. Sola skinner, det er noen kuldegrader ute. Har fyrt i ovnen. Har tittet på strømprisen i det siste. Ikke det at det er noe jeg får gjort noe med, og det kommer heller ikke til å påvirke min økonomi. Men likevel studerer jeg dette fenomenet. Vi hadde en fin sommer og høst med lite regn og gode temperaturer. Men produksjonen av strøm gikk for fullt så lenge vannmagasinene holdt. Men lite snø i fjellet i vår, og høge temperaturer i fjellet førte til stor avdampning og lite tilsig. Men Europa trengte strøm, så strømprisene var gode. Derfor ble det dyr strøm i Norge også tidlig i høst. I alle fall i deler av Norge. Vi målte nye strømpris rekorder i Sørvest og Øst Norge”. 


DETTE var teksten første søndag i advent 2021. Er problemstillingen like aktuell idag?


Ja, men se bort fra at sola ikke skinner idag, at utetemperaturen har passert 10 plussgrader og det regner. I tillegg har været for oss vestlendinger som liker sol ikke vært med oss i år.

Og slik sett er det rart at vi i høst har blitt møtt med at strømprisene skyldes tomme vannmagasin. Men nok om strømprisen. Men med skråblikk inn mot Jul og juletradisjoner før og nå, kan jeg ikke komme utenom å reflektere på noen av de underliggende årsaker til at prisen på strøm og andre varer har løpt løpsk i år, og noen av virkningene av dette. 


Veldig få av oss som lever idag har opplevd krig i Europa. Vi eldste, ja jeg tilhører de eldste nå. Smak litt på det. De "gamle" kjennes ikke bra, men de "eldste" er bra. Alternativet er mye verre. 


Vi blant de eldste, har opplevd kald krig, har deltatt i operasjoner for å bevare fred i Europa, men har vel aldri opplevd den så tett på. Nå får vi bildene rett inn i stua. Dette gjør inntrykk. Jeg har nå nett sett filmen "Krigsseilerne" og tv produksjonen “last jøder”, og dette gjør sterkt inntrykk på meg og jeg vil reflektere nærmere om dette i en senere fortelling.

 

Men hvordan invasjonen av Ukraina og krigen i våre naboland påvirker oss som bor i Norge i dag er noe som opptar meg, nå i advendstid. Vi har nett lagt bak oss “svart uke og svart fredag”.  Ja språkrådet har nå godkjent den norske omsetningen av Black friday og Black Week. 


Og handelsstanden er bekymret. Vi handler mindre i år enn i fjor. I år skulle det norske folk bruke opp alle oppsparte midler og virkelig ta seg ut og hente seg inn igjen etter år med corona restriksjoner. Og hva skjer? På tross av at arbeidsledigheten ikke har vært lavere på mange år. Og selv om det trengs mange flere ledige hender både i offentlig sektor og i mange bedrifter, og det skulle tilsi at det går godt her på berget, så strømmer ikke folk til kjøpesentrene.


I Norge, verdens “rikeste” land,  opplever mange flere at pengene ikke strekker til. Statistikk tilsier at 504000 nordmenn i dag lever under fattigdomsgrensa. Så kan man diskutere hvor dramatisk dette er, fordi man kan stille spørsmål om en lønns median er et egnet nivå for å definere fattigdom.


Men jeg tror at alle ser hvordan køene framfor de som deler ut mat til trengende blir lengre, og vi må erkjenne at forskjellene mellom de fattige og rike i Norge har økt. Det er ikke alle som går inn i mot Jula med like stor glede og forventning i år.  Vi må ta inn over oss at de fattigste blant oss lenge har måtte foreta vanskelige prioriteringer og har måtte velge vekk mange nødvendige kostnader, til feks tannhelse. Men i år opplever jeg at mange som normalt har klart seg greit, og fått det til å gå rundt til vanlig, også lurer på hvordan det skal gå fram mot denne Jula.  Noen må velge mellom varmt hus eller mat.


Jeg har ikke alltid hatt like god økonomi, men jeg har aldri vært i en slik situasjon. Jeg har vel aldri vært der at jeg alltid kunne velge på øverste hylle, og har vel heller aldri savnet det heller.


Og jeg kan ikke huske at det noen gang var slik hjemme på Hjelle i min barndom heller. 

Det var nok mye “vi gikk glipp av”. Men den store forskjellen var at jeg som barn ikke visste om det i så fall. Vi ble skånet fra å bli gjort oppmerksom på forskjellen mellom fattig og “rik”. Jeg har aldri opplevd at mamma si: Nå har vi ikke mer mat igjen. Det var nok ikke flust med penger i vår husholdning på Hjelle. Det var nok et stramt budsjett. Jeg har i en tildigere fortelling undret litt på om det var avtalt spill fra mamma som var budsjettansvarlig, at det var satt av litt ekstra reserve inn mot Jula. Ja for da kunne pappa etter å ha sjekket i kista med godsaker, kunne ta på ryggsekken og gå eller sykle til Førde og handle litt ekstra "snop".


Dermed hørte jeg aldri at vi ikke har penger til å handle for. Jeg hørte adri pappa komme inn på kjøkkenet og si: Nå er det ikke mer ved igjen, så vi får kle på oss det som vi har av klær, slik at vi ikke skal fryse inne. Han truet nok litt med at vi måtte fryse, hvis vi ikke tok en tur i vedahuset og saga opp og kløvde mer ved. Den gangen var vanleg vedlengde en alen lang,  dvs ca 63 cm. Og denne måtte kuttes, helst i 3, på sagkrakken, med boge sag, som var mer en alen lang.

  

Men noen opplever dette idag.  En mamma må fortelle sin sønn eller datter at de ikke i år kan dra på julemarked. At mange av de tingene som “alle” andre i klassen har, ikke kommer til å ligge under juletreet i år heller. Lille “Ole” kan ikke være med i bursdagen til bestekompisen. De har ikke råd til gave. 


Det er forsåvidt ikke noe nytt. Det var slik for 50- 60 år siden også. Vi fikk folketrygd i Norge først i 1967. Og før den tid var det nok tøft nok for mange. Dersom du ikke hadde jobb, hadde du ikke inntekt.


Mamma var sosialt engasjert. Ho var medlem i bondekvinnelaget. De tok samfunnsansvar. Et av fokusområdene var å "bry" seg på en god måte. De fleste konene på gardane var medlemmer. Dermed hadde man god innsikt i hvordan det sto til rundt omkring. Jeg husker at jeg fikk være med mamma når hos gjekk bygda rundt med loddbok før Jul. Loddsalg til inntekt for laget, og overskuddet  ble brukt til å kjøpe mat og dele til de som kunne trenge litt ekstra. Og alle bidro. Men ulik “skjerv”. Og idag er jeg sikker på at alle bidro med det de kunne avse. Men en tur fikk jeg ikke være med på. I ettertid har jeg skjønt at dette var den tids fattigkasse. Mamma måtte ta en ekstra tur. En nabofamilie var i ferd med å gå til grunne. Det måtte handles raskt. En “bøsse” gikk fra dør til dør. Bøssa ble levert inn i gangen slik at alle kunne yte sin skjerv, uten at andre fikk vite om hvor stort bidraget var. I bøssa kan jeg huske at det var mange kronestykker. Men det var og 50 øringer og 10 øringer. Og inn i mellom var det både den blå fem kroneseddelen og den gulbrune 10 kroneseddelen.


Det ble Jul i den heimen det året og.


Jeg kommer til å legge min skjerv i grytene til Frelsesarmeen i år også. 


Ta med deg noen ord fra Alf Prøysen i første uke i advent i 2022.


I tussmørke timer når dagen blir mindre.

Da tennes et lys med et håp i ditt indre.

Da binder vi kransen av granbar på skolen, 

og setter inn lys som en hilsen til solen.


I blåsende kvelder med regn på hver rute,

så sitter vi trygt og lar høstvinden tute.

Vi fletter en kurv som har form av et hjerte,

mens mor baker goro, berliner og terte.


Og tvers over havet går skuter og båter. 

Med gaver i lasten, de tuter og låter.

Men hvem som får gaver fra venner og kjente.

Det vet vi ikke, vi får vente og vente


Slit an med å hogge juleveden.