4.søndag i advent 19. desember 2021

Da er det blitt 4.søndag i advent, men likevel mange dager igjen til Julaften. Advent har gått fort i år. Men føler likevel at jeg har hatt tid til å gjøre det som skal gjøres, og likevel fått tid til å kjenne på kor godt denne adventstiden gjør. Har det med min alder å gjøre? Selvfølgelig har jeg nå mye bedre tid enn tidligere, men føler også at jeg har fått gjort mye nå i desemberdagene.  Men klart at adventstiden var lenger når jeg var liten. Men altså til dere som stresser og ikke regner med at dere kommer i havn med alt dere skulle. Det er fortsatt mange dager igjen til julaften. 

Det har blitt mindre sosialt i år, nett slik som i fjor. Men med mer tid til å tenke og reflektere og se på TV og høre radio.  Synnøve og jeg har, (vet ikke om jeg tør å skrive det) tittet på en amerikansk julefilm hver kveld i advent. Og det er julemusikk på radioen utenom faste programmer og nyhetsoppslag.  Julemusikken er den gamle gode, men innimellom kommer fengende melodier med gode tekster av dagens unge og gode artister. Og det finnes ganske mange julefilmer som jeg ikke har sett før. Det vil si,  jeg kjenner igjen storyen, for den er lik i nesten alle filmene selv om det er nye fjes i rollene. Ja noen rollefigurer går igjen også, men temaet og innholdet er nesten identisk, og med ”happy ending”. Og det er viktig.

Og her dukker det opp en refleksjon. Mine TV vaner/ønsker/behov korresponderer ikke helt med våre barnebarns ønsker og behov. Jeg sitter og ler og smågriner litt når jeg ser på gamle eller nye julefilmer, eller følger årets juleserie på NRK. ( Kristiania Tivoliteater for de som ikke er på min alder) Men dette blir for ”treigt og kjedelig” for de under 20. De kan derimot sitte i ”timevis” og spille eller og se på film at noen andre som spiller ”Minecraft”, eller kikker på science fiction scener. Her strekker jeg ikke til. Men jeg må innrømme at jeg ble fascinert og overrasket når jeg ble invitert til å se noen Harry Potter filmer med Ariel og Viljar. Der har jeg forsømt meg. Det var jo gøy. Og samtidig ser jeg at flere skoler (barneskoler 5-10 klasse) har hatt prosjekt hvor de simulerer hvordan byen eller tettstedet som de bor på vil se ut på nettopp Minecraft. Og kommunens planleggere er imponert og inviterer til samarbeid. Framsynte lokalpolitikere og byråkrater ønsker å høre om hvilke behov ungdommene vil prioritere, og ungdommene kan simulere hvordan ulike utkast til planløsning kan se ut om 10 til 15 år. Og samtidig ønsker PST og forsvaret å hente de smarteste barn og ungdomshodene til å styre droner til spesialoppdrag, og til å avsløre hackere som prøver å ødelegge vår infrastruktur via data. Dagens unge lærer masse av å bruke pc på en annen måte enn noen av oss voksne.

 Men slik har det vel vært alltid.  At besteforeldre alltid har følt at de ikke helt strekker til eller klarer å henge med i svingene i takt med utviklingen. At vi prøver å stå imot, er utrygge på ny teknologi. Jeg husker vel at jeg som far syntes at barn og unge brukte alt for mye tid til data og lek på PC.

 Og det selv om jeg var ungdom og tok utdannelse når datamaskinene kom. Jeg var i militæret i 1974. På befalskolen for felt artilleriet på Haslemoen fikk vi opplæring på en svær computer som vi lastet inn data om kruttmengde, ute temperatur, vindretning. Fra lasermålere hentet vi avstand og nøyaktig posisjonsdata om hvor kanonen sto og hvor målet var. Etter endt innlasting var skytedata klar og vi kunne innrette kanonen både i retning og elevasjon, lade med riktig kruttmengde og treffe et mål, på andre siden av fjellet inntil 10 km unna med stor presisjon. Denne maskinen veide ca 150 kg, og var montert i et lite terreng gående lastekjøretøy, men med like stor "arbeidskapasitet" som de billigste  smarttelefonene idag.

Første PC fikk jeg tilgang til i 1982. Da utfordret Vesta sine ansatte til å kjøpe en Commodore 64 til svært redusert pris.(Edna jobbet der) De skjønte at den arbeidsgiver som klarte å stimulere sine ansatte til å bli interessert i å bruke data, ville ha et fortrinn i møte med den nye digitale verden. Det skulle være starten på det papirløse samfunnet. Første oppgave var å programmere slik at jeg fikk laget et spill hvor vi kjørte slalom mellom porter.

Går vi lenger tilbake ble mitt møte med en bestefar at min farfar holdt meg på fanget som liten baby. Jeg husker ikke det, for han døde før jeg var 1 år gammel. Både morfar og mormor, døde før jeg var født. Jeg har derfor aldri hatt et forhold til ”farfar” slik Odd Norstoga synger om.

Ein farfar i livet skull’ alle ha
Ein goffa å springe ned til
som alltid har lyst på ein kaffikopp
og til å kaste bort tid på ein liten kropp
Ja, ein farfar i livet skull’ alle ha

Ein farfar i livet skull’ alle ha
Ein bessfar å vende seg til
med alt som ein går rundt og lurar på

 Men farfar har en sentral rolle på Hjelle. På ”fårefesten” i november fortalte Ove om noen årstall som han hadde rekonstruert nå i høst. Min bestefar Andreas som var bonde og 1. generasjon på Hjelle ble farfar da min eldste storebror ”lille” Andreas ble født i 1928. Neste farfar og eier på Hjelle var min far Ola i 1958, da Ove ble født. Og Odd som eier på Hjelle ble farfar i 1983, når Helene ble født. Og i høst ble Ove farfar til Vilde. Da kom det noen tårer på både farfars og andres kinn.

Men fordi min far var passert 60 før jeg var 10 år, opplevde jeg at pappa var litt sånn som i sangen. Min store bror Odd var jo18 år eldre enn meg, og var da blitt pappa til Ove. Pappa var mye syk i min barndom. Han måtte derfor jobbe mindre, og hadde mer tid til en sønn. Det var ofte tid til et slag sjakk på kjøkkenbordet i det gamle kjøkkenet i 2 etasje, når jeg kom hjem fra skolen. Jeg måtte trene så jeg kunne slå den lokale sjakkmestere, Steffen på Berstad. Men pappa var et friluftsmenneske, og svært glad i å være ute. Han hentet fram snabelskøytene når isen hadde lagt seg på elva. Aller helst gikk vi på isen nedenfor ”Fossabrua” Elva renner stille der, og derfor ble det blankere og bedre is, og lengre beine strekninger. Han var gammel turner og veldig flink på isen. Jeg fikk langskøyter. Men ble aldri noe god.

Han monterte en svingstang mellom bjelkene på låven. Som flik turner gikk han lett og ledig rundt svingstangen og prøvde å lære meg å mestre det. Jeg var liten som barn, ble kalt ”pytten”. Han så vel at jeg trengte å bygge litt muskler for å møte den tøffe verden utenfor. Og sterk, ble jeg, men til pappas skuffelse, ble jeg aldri noen turner.

 Da trivdes jeg bedre sammen med pappa når vi gikk sammen etter hesten vår ”Gråa” med ”vag” over Langeberget og videre opp i skogen for å hente et lass småtømmer som skulle hoggast til ved på tunet. Da kunne han synge Kråkevisa for meg. Husker du den??

 Og mannen han gjekk seg i vedaskog.

Heifara, i vedaskog!
Då satt det ei kråke i lunden og gol.
Hei fara! Falturilturaltura!

Og mannen han tenkte med sjølve seg,
heifara, med sjølve seg:
Skal tru om den kråka vil drepa meg?
Hei fara! Falturilturaltura!

"Å no har eg aldri høyrt større skam!
Heifara, høyrt større skam!
Har du høyrt at ei kråke kan drepa en mann?"
Hei fara! Falturilturaltura!

Og mannen han spente sin boge for kne.
Heifara, sin boge for kne.
Så skaut han den kråka så ho datt ned.
Hei fara! Falturilturaltura!

Av skinnet så gjorde han tolv par skor.
Heifara, han tolv par skor.
Det beste paret det gav han til mor.
Hei fara! Falturilturaltura!

Av tarmane gjorde han tolv par reip.
Heifara, han tolv par reip…………

Resten får du finne sjøl. Trur pappa likte kråka, men ikke for enhver pris. En dag hadde katten vår fanget ei kråke og kom med den i kjeften, for å vise fangsten sin. Pappa begynte å skryte av pus, og pus, stolt som han var, slapp kråka som tilsynelatende var død. Men plutselig flakset kråka på vingene og fløy opp i et tre ovenfor stabburet. Dette syntes pappa var kjempedårlig gjort. At han hadde forstyrret Pus slik at kråka kunne stikke av. Så han løp inn etter hagla som hang på veggen i trappa opp til 2. etasje, puttet patron i kammeret og løp opp bak stabburet og fyrte av. Og kråka datt, og katten løp til og fikk fangsten sin igjen. Både pappa og katten var nøgd.

 Men aller best husker jeg ”skumringstimen. Vet ikke om strømmen var dyr for 60 år siden, men pappa vil ikke skru på det elektriske lyset før det var helt nødvendig. Mamma fyrte alltid godt i vedovnen på kjøkkenet så der var det varmt og godt. Jeg kan ikke huske når vi fikk elektrisk komfyr med plater og stekeovn. Jeg minnes at den alltid stod i kråa ved inngangen til stua. Likevel var vedovnen alltid i bruk til å varme opp kjøkkenet, koke mat på eller lunke en kjel med kaffi.  Jeg husker at det først sto en stor vedovn med flere kokeplater og bakerovn i kjøkkenet. Tror at den ble flyttet ned i vaskekjelleren og ble da brukt til å koke opp vann til kles vask. I tillegg ble det bakt flatbrød på den og mot juletide ble det bakt lefser på den. Men best husker jeg ”Jøtul 602”. Det hang en snorer på veggen over brannmuren, og delvis over ovnen mellom skorsteinen og ene veggen. De var til å henge opp, og tørke våte sokker og votter og andre plagg som var blitt søkkvåte etter en lang dag ute. Det luktet våt ull.

 Når dagslyset forsvant kom pappa inn på kjøkkenet med et fang ved som han la i vedkassen, hengte vottene på snora, dro en stol bort til ovnen og let opp ovnsdøra. Han fant fram en solid bjørkekubbe og la inn på. Trolig var den nøye utvalgt ifra vedalaget i vedhuset.  Men han lot døra stå åpen slik at flammene kastet lys og skygger inn i et delvis mørkelagt kjøkken. Det var skumringstime. Det skulle være stilt, men av og til var det rom for ei historie.

Jeg har prøvd å male fram skumringstimen i 2021. Og nå når det er høge strømpriser fyrer jeg godt i vedovnen og maner fram den samme stemningen. Onsdag hadde nabo Gunnar og jeg siste økt med vedhogst i 2021. Den er kløyvd og lagt i la på sørsiden av rekke 1. Skal ligge der og tørke under et tak til sommeren, så blir den lagt i boden og klar til fyring hvis det er behov på etter vinteren i 2023, eller juleved i 2023.

 Lørdag pakket vi bilen og kjører til fjels. Vi må velge avreisetidspunkt ut fra værmeldingen. Det er ikke fjellet som er utfordringen, men veien mellom Bergen og Voss. Den ble stengt igjen etter ras både på tirsdag og onsdag. Det var vi forberedt på. Snø, noen dager med kulde og så mildvær med 50-70 millimeter med regn. Da er det ikke spørsmål om det går ras, men hvor og når på døgnet det inntreffer.

Vi tar med oss noen julehefter.  91 Stomperud må være med. På Hjelle i gamle dager ble Jul i Sunnfjord alltid kjøpt inn. Det var nok ikke min favoritt. Vangsgutane var bedre. Men i dag kan jeg finne på å titte i de digitaliserte Jul i Sunnfjord. Visste du at første nummer som er bevart er fra 1927. Nå i 2021 bør vel Jul i Sunnfjord få kommunal støtte.

I tillegg er Historiehefte fra Førde 2021 med. Blir kjekt å lese i det.

Så nå i kveld, på siste søndag i advent. Trekk stolen inn til vedovnen, slå av lyset, hent fram et godt adventsminne og gjør det samme som i fjor.

Lån øret også i år til ”gabrielles sang” og teksten: ”jeg vil kjenne at jeg lever…….”

Du finner den bl.annet her fra siste sending ”hver gang vi møtes” i 2020 

Ta vare på hverandre og nyt dagene fram til juledagene.

GOD JUL om noen dager.   

Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned

For lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred

på denne lille jord, hvor menneskene bor.

God Jul fra Arvid

3.søndag i advent 12 desember 2021.

Da er alle julekakene i boks i heimen. Siste ladning med juleverksted med baking med barnebarn hjemme på mandag, og på Sotra på tirsdag. Det har vært god ro over juleforberedelsene i år. Som vanlig er Synnøve tidlig ute med å få julegavene i havn. Og det er godt. Vi slipper å oppsøke kjøpesentrene nå mens mange andre er der. Vi er nok blitt litt ”pysete” av denne korona epidemien. Jeg fikk min oppfriskningsdose mot Covid på torsdag. Men jeg syntes at det tok lang tid før myndighetene strammet inn igjen. Klart at det var rom for å lette på noen av restriksjonene når så stor del av befolkningen var vaksinert, men ble det vel åpent. Men nok om Korona.

Fredag kjørte vi til Førde og så til hytta der før vi dro med et lite lass med ting til Gols fjellet. I år skal vi feire Julaften der sammen med Solveig og familien, og Jørgen. Kjekt å lage i stand, og selv om det her må det lages nye tradisjoner, tar vi  med oss kjente og kjære ting slik vi er vant med å pynte til både advent og Jul. Naturen og omgivelsene hadde vår herre pyntet med 15 cm lett og fin snø som dekket både trær og jorder. Og det ble dermed rom for sesongens første skitur på lørdagskvelden. Selv om løypene ennå manglet "trikkesporene", var det skikkelig deilig å gå i gode spor langs opplyst løype. Luxus med en etter mitt syn velfortjent dram på terassen, se bilde.  

I år har det blitt brygget øl til Jul på Hjelle. Ja det er ikke noe nytt det da. Øl har vært brygget på Hjelle så langt tilbake som jeg kan huske. Og det er fullt og helt i samsvar med gode tradisjoner. Hva sier primstaven om dette?

Annadagen 9. november, var til minne om Jomfru Marias mor og var dagen da bryggingen skulle ta til. I norrøn tid lyste man julefred 21. desember på Tomas bryggjardag eller Tomas fulltønnedag, og da skulle ølet og alle andre juleforberedelser være ferdig. Tiden imellom disse datoene ble kalt “bryggjardøgra”.

Men Juleølet er faktisk eldre enn julen selv. Fra gammelt av feiret vi ikke jul i Norge – vi drakk jol, noe som første gang er nevnt i teksten Haraldskvedet fra rundt år 900. Drikkehorn med juleøl ble viet til de norrøne gudene. Først drakk man Odins skål for seier og makt til kongen, så kom Njords og Frøys skål for godt år og fred. Men Olav Tryggvason gjorde slutt på blot og drikkeoffer, og kirken kristnet drikkelaget ved å godta at man kom sammen i navnet til en helgen.

 Den rituelle øldrikkinga var altså så viktig at skikken levde videre i kristentid. Betegnelsen jol (jul) ble beholdt, og ikke Kristmesse (I følge Gulatingsloven ”måtte hver gård brygge sterkt øl til jul.” Minst tre naboer skulle samles og bringe en påbudt mengde øl til fellesskapet, og julenatten skulle gardsfolkene drikke sammen for godt år og fred. Mengden av malt skulle tilsvare minst den samlede vekt av husbond og husfrue på gården. Var de kraftige av vekst kunne nok jula vare helt til påske. Den som i 3 år på rad unnlot å brygge øl i henhold til loven, ble forvist fra landet, kirken fikk halvparten av hans gods, og kongen resten. Eneste måte å unngå landsforvisning på, var å gå til nattverd å bekjenne sin kristne tro! Christmas) som det kalles i andre land.

Ja så strengt var det ikke praktisert hjemme. Men det var nok en grunn til at kroken på døra inn til potetkjelleren på Hjelle hang litt høgt. Her ble ølet lagret på Hjelle når jeg var liten. Jeg fikk som barn aldri med meg selve produksjonen. Men jeg kan huske at pappa ,han ”Jon i håja”, nabo Ola og  Steffen hadde noe på gang. Det var samling i potetkjellaren både når ølet ble satt og senere når det ble smakt på. Jon kjørte både buss og mjølkerute, og hadde kombibussen parkert i nærheten av tunet på Hjelle når han smakte på ølet fram mot Jul.

Aasmund fortalte en historie om dette. I mellomkrigstiden, under krigen og første årene etter krigen gikk kjøretøyene på ”knott” Kjøretøyene måtte da utstyres med vedgassgenerator, en generator som produserer vedgass ved ufullstendig forbrenning av knott.  Aasmund hadde sett hvordan dette virket, og ville hjelpe Jon med å fylle på mer ved på generatoren. Han fylte den like godt helt full. Men da fikk ikke Jon startet, og han skjønte fort hvem som sto bak og satte ikke pris på initiativet. Aasmund fortalte at han løp det han var god for opp i skogen, og ble der til bussen hadde kommet seg vel av gårde.

Jeg husker at Kjellerdøra brukte å være stengt fra innsida når pappa og kompisene satt og smakte på ølet. Nysgjerrig banket jeg på og fikk komme inn i potetkjelleren. Det var frostfritt men kaldt. Klima var helseskadelig. Jeg trodde først det var frostrøyk, men i det lille rommet var lufta fylt av lukta av gjær og malt, og innhyllet i en tåke av røyk.  3-4 personer satt på hver sin potetkasse, drakk øl og røykte tobakk av rullings eller pipe. Spekeskinka fra grisen som var slaktet om høsten hang til inntil skorsteinen for å tørke, men ble også røkt. Og den var begynt på, lenge før den var speket. Det sto en god tollekniv fast i skinka. Karene var sultne. Jeg gikk opp på kjøkkenet til mamma, og foreslo at vi skulle lage kakao og kvelds til oss alle. Kvelds skal bli sa mamma, og du skal få kakao, men det blir kruttsterk kaffe til karane i potet kjelleren. Senere forsto jeg at det nok var et lurt trekk.

Men det var godt å kjenne buss sjåfør Jon. Jeg trengte aldri å tenke på at jeg måtte stå lenge ute i kulden på tunet og vente på bussen. Dersom jeg ikke var på tunet når bussen kom, var det et lite støt i hornet. Bussen venta på meg.

Ølbrygge tradisjonene fortsatte i neste generasjon. Oppskriften var den samme. Ikke slik som i dag. Det var gjær, malt, sukker og vann. Det var slik at når søsknene mine skulle handle inn var det ikke så mange butikker å velge imellom på 50- 60 tallet. Og når det ble kjøpt malt, sukker og gjær samtidig visste alle at noe var på gang. Kunsten var å la det gjære passe lenge, og så sette det kjølig  selv om noe av sukkerinnholdet var inntakt. På sommeren ble derfor ballongen satt i skråningen i en liten grov fra bekken nedi Reina. Her rant overvann fra oppkommevann som rant inn i bekken og holdt ølet kaldt og godt.

Jeg fikk smake dette ølet mange år senere. Trolig første gang i 15 års alderen. Det var søtt og godt på smak, relativt klart uten groms. Svein brukte å helle det over på 2 liters norgesglass, og noen få en liters glass til de som hadde fått nok. Glassene var med i ryggsekken på tur med motorsykkelen til treff på flakedans i indre dalen om sommeren. Eller det ble fortært utenfor ”Furebø skulestove” når det var juletrefest på 3. juledag

På tirsdag spiste vi nydelig lettsaltet torsk med det gode tilbehøret som poteter, grønn erter stuing med gulrøtter og stekt bacon. Jeg har jo fått med meg at noen spiser lutefisk nå i disse tider. Jeg har framskrevet et notat om mat skikker i Norge som ligger på Bestetida.com i 2121. Her kan vi lese følgende.

”En av matskikkene som var vanlig for 100 år siden, fremstår meget merkelig. Fram mot og delvis inn i Julehøytiden  spiste man lutefisk. Skikken synes å ha startet på slutten av 1900 og varte til langt ut på 2000 tallet. Torsken ble oftest fisket i Lofoten tidlig på året, sløyet og  flekt, saltet. Senere hengte de fiskesidene til tørk på noe som de kalte Gjeller. Etter noen måneder ble de tatt ned igjen og lagret. Men før fisken skulle spises ble den lagt i lut. Lut er kraftig etsende og ble benyttet til kraftvask. Mange har studert dette merkelige fenomenet og lurt på hvorfor man behandlet fullverdig god fisk på denne måten. Forskere ved Matforsk har støttet seg på klimaforskningen og kommet fram til at årsaken selvfølgelig er de høye konsentrasjonene av CO2 og andre skadelige stoffer i luften som har forurenset fisken mens den hang på gjellen. Før den kunne brukes måtte den rengjøres med lut. Vi må huske at i denne perioden var drivstoff til bruk i bil, fly og båt framstilt av råolje som ble hentet opp av Nordsjøen. Forsøk på overgang til ren elektrisitet til erstatning for bensin og diesel i blant annet bil og båt trafikk , fikk et kraftig tilbakeslag som følge av ekstrem høy prising av elektrisk kraft  vinteren 2021/22 og ble dermed satt kraftig tilbake. Lutingen av fisken, i tillegg til at det var vanlig å rense munn og svelg med en halvflaske akevitt var livsviktig for å unngå alvorlig sykdom.

Er det rart vi drikker?       

Nå som før er ølbrygging kultur. Det er å ivare gamle tradisjoner. Det var derfor en ”høydare” når hjemmebrygget øl fra Hjelle ble servert på Fårefesten i november.

Husk derfor det jeg skrev om konsekvensen av å ikke brygge godt øl  2019:

Gulatingsloven hadde bestemmelser med strenge straffer for den som unnlot å brygge øl: «Ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred. Om noen ikke brygger til den tid, skal han bøte 3 øre til biskopen.» Det ble derfor presteskapet som fikk i oppgave å sjekke om bøndene faktisk brygget øl, både i store nok mengder og kvalitet.

Ved første gangs forseelse var boten på 3 øre: Ikke så gale!! Jo det tilsvarte verdien av en halv ku. Hvis bonden fortsatte å se bort fra plikten til ølbrygging, steg straffen. Han kunne bli dømt utlegd (landsforvisning) og fratatt gård og grunn om han ikke hadde brygget øl til jul de siste tre årene. Som regel ble da halvparten av eiendommen overført til kongen og den andre halvparten til biskopen. Gulatingsloven opererer også med begrepet ølførhet:

Ingen kan erklæres umyndig så lenge han har sitt vett, er hestefør og ølfør. Presten måtte derfor kvalitetssikre at ølet hadde god nok kvalitet. Det gikk både på at man hadde forholdt seg til oppskriften, at smaken var god, og ikke minst at det var sterkt nok. Og presten avgjorde altså "ølførhet".

Mange gode grunner til å skule til presten. Hvem så den komme??

Så ta med dere:

”bedre byrdi du ber kje i bakken enn mannevit mykje. Med låkare niste du legg kje i veg enn ovdrykkje med øl” – Håvamål

”Jule-Øllet maae og være det beste i hele Aaret”

 skriver sig fra Odins ældste Tid- Sogneprest Wilse, Eidsberg

Ta godt vare på hverandre og del en "lusekatt" i morgen den 13 desember.

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede.De står og skinner for seg selv og oss som er til stede. Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede.

Fortsatt God Advent

Arvid

2. søndag i advent. søndag 5.desember 2021

Hvordan ligger dere an i juleforberedelsene? I fjor spurte jeg om noen kom til å bake coronakaker som en del av de 7 sortene til jul. For alle hadde vi fått et forhold til Korona eller Covid 19.

Men nå må vi legge til et nytt ord ”omikron” i vårt ord forråd. Ikke det at vi blir verken klokere, sykere eller bedre av det. Men det gir myndighetene nye utfordringer. Hvilke symptomer gir dette? Hvordan endrer sykdomsbildet seg? Ting tyder på at den nye varianten er mer smittsomt enn den vi har vant oss til, men sannsynligvis mindre farlig i den forstand at de som ikke har ”underliggende sykdom” som det heter, trolig ikke blir alvorlig syke. Kanskje kan vi håpe på at selv om flere blir smittet, vil færre ha behov for sykehusbehandling og behov for intensiv behandling.

For det har vi forstått. At Helse Norge har stor mangel på intensivsykepleiere. Og det er ikke gjort i en fei å ordne. For vi utdanner for få, og en god del av de som vi utdanner, velger å ikke jobbe som intensivsykepleiere. Hvorfor er det slik?

Som yngstemann i flokken på seks søsken etter Ola og Anna på Hjelle var jeg så heldig at jeg kunne få gå på skole så lenge jeg ønsket. Når jeg var ferdig på folkeskolen i 1966, kunne jeg velge realskole som ga mulighet for å komme inn på gymnas på reallinjen, for jeg skulle bli ingeniør, eller helst en sivil ingeniør. Jeg hadde sterkt påtrykk fra ”hitech” personene i onkel Daniel og bror Aasmund.

Norge sto framfor en formidabel utfordring å skaffe mange nok ”oljeingeniører” som kunne være med på den mest spennende jobben med å hente opp olje fra Nordsjøen. Jeg skulle være med. Jeg søkte opptak på geolog studiet på NTH (nå NTNU) i Trondheim for høsten 1972, men på tross av relativt gode karakterer fra gymnaset, fikk jeg ikke opptak.

Hvorfor tar jeg opp dette nå? Fordi jeg mener at vi i for liten grad evner å se hvilke utfordringer samfunnet står overfor på en gitt tidslinje. Jeg ble aldri en ”68 er”. Jeg var for ung til det.

Wikipedia:

Sekstiåtterne er en betegnelse på den radikale generasjon av studenter i 1968 og de påfølgende årene.

Men jeg fikk være med på deler av ungdommens sterke engasjement på 70 tallet med utrolig sterk polarisering mellom en konservativ høyre fløy og rød front eller ML bevegelsen.

Mange tenker at ”oljealderen” i Norge startet på dette tidspunkt. Og det er på mange måter rett, men det er på tross av det som kommer fram i et brev til Utenriksdepartementet i februar 1958, skrevet av Norges Geologiske Undersøkelse;

«Man kan se bort fra mulighetene for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.»

I 1962 søkte likevel Philips Petrolium om tillatelse til leting i Nordsjøen. Dette skapte ny aktivitet og ikke minst behov for å gjøre politiske valg. I mai 1963 proklamerte regjeringen Gerhardsen Norges suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. Ny lov slo fast at staten var grunneier og at bare Kongen (regjeringen) kunne gi tillatelser til leting og utvinning. Selskapene fikk muligheten til å foreta forberedende undersøkelser det samme året. Tillatelsene ga blant annet rett til seismiske undersøkelser, men ikke til boring.

Etter tøffe forhandlinger om grenselinjer og delelinjer i Nordsjøen ble det etterhvert gitt tillatelser til seismiske undersøkelser og senere leteboring på norsk sokkel. Det ble boret i mange tørre brønner de neste årene. Skulle Norges geologiske Forening få rett. Men på lille julaften 1969, fikk vi glad melding om positivt funn på Ekofisk.

Dette ville jeg være med på. Men vi var mange som ville i de nærmeste årene. Regjering og Storting hadde signalisert klart og tydelig at man ønsket å satse på at det ville være bærekraftig oljeutvinning.  De la til rette for og ønsket at mange nordmenn skulle være med på det som senere skulle vise seg å være den mest vellykkede satsingen fra norske myndigheter noen gang.

Men jeg fikk ikke være med i 1972.  I første uken av august 1972 fikk jeg melding om at jeg ikke var tatt opp ved geologistudiet. Nå måtte jeg snu meg rundt. Jeg hadde vært en dyktig debattant på Gymnaset i Narvik, hadde vært nestleder i studentrådet, og tenkte at da måtte det bli juss. Søkte opptak ved det relativt nyopprettede juridisk fakultet ved universitetet i Bergen, fikk plass, leiet hytte og forhåndsbetalte leie i Morvik utenfor Bergen for 10 måneder. Jeg skulle bli jurist.

Vel på plass ved semesteroppstart i Bergen, drar jeg innom Telegrafen i Bergen for å ringe hjem. Da forteller mamma at det ligger brev til meg fra NTH. Jeg ber om at de skal åpne brevet, og der står det at jeg er kommet inn under reserveopptaket og ber om at jeg møter i Trondheim snarest mulig, eller vil plassen bli tildelt en annen. Men fristen var gått ut. Jeg ble ikke med til Nordsjøen.

En annen hendelse jeg husker godt skjedde 8. desember 1978. Gjennom NRK Dagsnytt, blir vi gjort kjent med at statsminister Oddvar Nordli på vegne av den norske regjeringen har ført hemmelige forhandlinger med Pehr G. Gyldenhammer (PG), sjefen i VOLVO og den svenske statsminister Ola Ulsten i flere måneder. De var blitt enige om en avtale som ble signert på hotell Scandinavia i Oslo.

”Avtalen skulle gi den norske staten 40 prosent av aksjene i Volvo, medan Volvo skulle få konsesjonar i Nordsjøen. Vi skulle for alvor bli ein industrinasjon, medan Sverige skulle ta del i det store oljeeventyret”   

Journalist Bernt Tandstad skriv:

”Året er 1978. Noreg er i starten av oljealderen. Ingen veit heilt kva oljen vil gjere med oss, og mange undrar på kva vi har innlate oss på. Oljeutvinning har hatt eit visst eksotisk preg over seg, det er noko arabiske sjeikar med rare hovudplagg og side kjortlar driv på med.

Er dette verkeleg noko for trauste nordmenn?

Nabolandet Sverige er ein høgteknologisk industrinasjon, og svenskar har meir pengar enn nordmenn. Sverige er først og fremst bilprodusent, noko Noreg aldri hadde greidd å bli, trass i eit tappert forsøk med plastbilen Troll på 1950-talet.”

Men hva skjer? De svenske aksjonærene i Volvo sier nei til avtalen i januar 1979.  Vi ble aldri medeiere i Volvo.

Hvor vil jeg hen med dette? Jeg skulle ønske at dagens norske politikere var modigere og mer framsynte.

Ironisk nok var det de svenske aksjonærer i Volvo som ”reddet” norske oljeinteresser i 1978. Mange vil nok ønske at Europeiske politikere hadde vist samme ”storsinn”, og takket nei til de store kablene med ”billig” norsk elektrisk kraft i 2020.    

Vi må legge til rette for at de unge i dag, gjør kloke valg med hensyn til hvilken kompetanse Norge trenger i framtiden, og i samarbeid med organisasjonene i arbeidslivet ta gode beslutninger som gjør at ungdom gjør gode og trygge valg.

Hvor mange flere jenter og gutter som skal bli artister og gjøglere, bli rosa eller blå bloggere, eller være med i ”datingprogram”. Trenger vi flere kjendiser som sitter i ”sofaen” og ser på og kommenterer at andre kjendiser gjør ting de ikke kan. Den nye regjeringen er opptatt av at nå skal det være vanlige folks tur. Så nå blir det vel populært at vi vanlige folk ser på TV, at vanlige folk sitter i en sofa og ser på at andre vanlige folk gjør ting de ikke kan, slik at alle vanlige folk kan bli nye kjendiser.

Nei, gjør som regjeringen. Reverser noen vedtak, og kom tilbake til røttene. Vi vil fortsatt komme til å trenge håndverkere, lærere, sykepleiere, leger, ingeniører, barnehageansatte, arbeidere i industrien, i landbruk og fiske. Og kanskje kan vi etter hvert lære oss at vi sjøl kan bearbeide og videreutvikle de produktene vi henter opp fra havet eller landjorda. Men først og fremst må vi evne ”å se våre ungdommer”. Gi de kreditt for hva de kan, og sørge for at de kan komme gjennom skolen med opplevelsen av å mestre. At alle ut fra sine forutsetninger kan få brukt sine evner og få anerkjennelse og belønning for det.

Og vi kommer til å trenge bakere og konditorer også i framtiden.

Jeg er ferdig med 6 sorter kaker til Jul. Er du?

Utenfor i Hetlevikåsen er enda flere julelys tent. Det ligger 5 cm snø på marka som reflekterer lyset. Det er litt uvant at snøen blir liggende flere dager. Jeg er blitt så gammel nå at jeg burde ønske at nedbøren kom ferdig måket. Men det blir så mye lysere når det ligger litt snø på busker og trær at jeg gleder meg mer over det, enn at jeg må gå litt mer forsiktig ute.

I går ettermiddag samlet Synnøve og jeg deler av vår familie her i Bergens omegn til førjulskalas. Koronaen og engstelse for å flytte på smitte til nye kohorter, gjorde at vi  fordeler oss over 2 helger. Men det var stort å samle store og små til en prat over et godt måltid. Og jeg kjente hvor godt det gjorde inne i meg at vi kunne sitte i lag og prate. Ingrid på 10 mndr. fikk smake på før juls stemning og møte en større del av familien for første gang. Takk for en trivelig stund.  

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede

De står og skinner for seg selv og oss som er til stede.

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede.

Arvid

1. søndag i advent. søndag 28 november 2021

Bestens julehistorier i 4 deler desember 2021

1. Søndag i advent.

Det er søndag morgen. En nydelig dag i Bergen. Sola skinner, det er noen kuldegrader ute. Har fyrt i ovnen. Har tittet på strømprisen i det siste. Ikke det at det er noe jeg får gjort noe med, og det kommer heller ikke til å påvirke min økonomi. Men likevel studerer jeg dette fenomenet. Vi hadde en fin sommer og høst med lite regn og gode temperaturer. Men produksjonen av strøm gikk for fullt så lenge vannmagasinene holdt. Men lite snø i fjellet i vår, og høge temperaturer i fjellet førte til stor avdampning og lite tilsig. Men Europa trengte strøm, så strømprisene var gode. Derfor ble det dyr strøm i Norge også tidlig i høst. I alle fall i deler av Norge. Vi målte nye strømprisrekorder i Sørvest og Øst Norge. Men så kom heldigvis regnet. Og det har virkelig regnet siste 2 måneder. Skulle tro at magasinene nå var fylt opp igjen. Men nei vi produserer og selger strøm på harde livet. Wattn, den nye leverandøren min i Førde hadde sin til nå høyeste snittpris på over 4 kroner pr kwh siste døgn. Så den store forskjellen mellom Bergen og Førde er utlignet og vel så det. Vi får fyre med ved vi som kan.

Advent, betyr vente på noe som kommer. Hørte en julekonservator på radioen i dag tidlig. Våre juletradisjoner går mange hundre år tilbake i tid, men i motsetning til England og USA har vi også spesifikke adventstradisjoner, og vår ”Jul” starter først lille Julaften. Advent feires ikke i England og USA. Der er det en glidende overgang fra ”thanks giving” til Julefeiring.

Men våre tradisjoner skiller mellom advent og Jul. Advent handler om å legge til rette for og planlegge fram mot Julehøytid og romjul. Jeg tenker også at advent gir rom for refleksjon og ettertanke.

 I Hetlevikåsen er adventsstaken og de lilla lysene kommet fram. Ja for det skal være lilla lys fram til Julaften.  Og vi har hengt opp litt adventslys ute. Men de tennes først i kveld. Synnøve og jeg fikk møte gamle kollegaer til en før juls prat med en forsmak på julematen på Terminus på fredag. Og Synnøve deltok på Julemarked, eller messe, som det heter på Osterøy, i gymsalen på Hjelvik Skule på lørdag. Kjekt å være tilstede i et lokalsamfunn hvor mange har tatt vare på gamle tradisjoner og laget ting for salg, men hvor det å møtes nok var det viktigste.

Og det å møtes er vel noe som mange har som tema nå om dagen. For 2 år siden forberedte vi oss på å reise og feire Jul på Canariøyene. Lite visste vi da om at flyturen hjem i uke 1 i januar 2020, skulle bli den siste flyreise på veldig lenge. At vi et år senere, i adventstiden i fjor, måte avlyse planene om å ha et førjulstreff for våre barn og barnebarn og det å gi hverandre en klem og ønske hverandre God Jul kunne være farlig. Men vi hadde bare hørt om og ventet på vaksinen som skulle sørge for at vi over sommeren 2021 kunne forvente å få tilbake livene våre slik vi var vant til det.

 Men så er vi her da i slutten av november 2021. Vi rakk å avholde ”Fårefesten 2021” lørdag for en uke siden. Kjekt å treffe mange venner til god prat, mat og drikke igjen. Det var 20 år siden første samling i kjelleren. Mange gode minner, men sårt å minnes mange som var med i 2001, og som er gått bort. Kjelleren på Hjelle vart et samlingssted for oss som er knyttet til garden fordi vi er fødde og har vokst opp på Hjelle, eller kommet til Hjelle gjennom flere generasjonen. Vi søsken var nok veldig sterkt knyttet til hverandre og møttes for å feire hverandre og etter hvert dele hverandres sorger. Ove og Jorunn har ført Odd og Tullas engasjement videre og involvert nye generasjonen i samme ånd. Og det er viktig , fordi festen 2021, og alle bildene og historiene fra tidligere lag i kjelleren på Hjelle,  minnet meg om alle som har vært med der men er borte. Det ble en tid for refleksjon og savn, som den eneste igjen av barna til Ola og Anna på Hjelle.

Hvordan blir adventstiden 2021? Tirsdag vil det trolig komme nye råd og retningslinjer for hvordan vi skal forholde oss til hverandre. Vi har sett at vaksinen har ført til færre alvorlig syke og døde. Mange av oss håpet også på at vaksinen skulle gjøre at færre skulle bli smittet.  Men vi ser nå at årsaken til at vi hadde kontroll på smitten var at vi var flinke med å beskytte oss, og unngå å smitte hverandre. Selv om at bare få blir alvorlig syke, er jeg redd at myndighetene nå må iverksette strengere tiltak for å hindre at smitte spres videre. Vi må nok derfor belage oss på at både advent og Julefeiring i 2021 også blir i coranaens tegn.

 Men det betyr at vi må dele vår omsorg og varme for hverandre på en annen måte. Kanskje viktigere enn noen gang ”å tenne lys i mørket” for noen rundt oss. Manglende direkte møter gir oss utfordringer. Vi må anstrenge oss og bli et godt medmenneske. For mange er mer ensomme nå, fordi man blir redd for og ”menge” seg. Kanskje det i år er viktigere enn noen gang å ta opp telefonen og ringe noen, sende en SMS, eller skrive et Julekort.

 Jeg skrev i fjor om den utrolige verdien våre forfedre etterlot seg når brev mellom foreldre og barn, søsken eller onkel og tante som ikke kunne nås på annen måte enn ved brevet og kortet er att vare på. De forteller om glede, sorg og savn.

Hva står for øvrig på programmet i adventstiden? Mange har så mål å vaske ned huset til Jul. Jeg fant trøst og glede i følgene uttalelse. Du trenger ikke vaske inne i kjøkkenskapene med mindre du skal feire JUL der, altså inne i skapene.

Ifølge primstaven er 30 november Andreasmesse”.

 Andreasmesse er en katolsk høytidsdag til minne om disippelen og apostelen Andreas. Messedagen feires på Andreas' dødsdag 30. november, da han etter tradisjonen skal ha dødd på et X-formet kors (andreaskors). Dette skal ha skjedd i Patra i Akaia (Hellas) omkring år 60.

 Andreas var ifølge Bibelen en av de mest fremtredende av Jesu disipler. Det at han var fisker av yrke, gjorde nok også sitt til at han ble en populær helgen i Norge. Andreas er avbildet på blant annet alterfrontaler (antemensaler) fra Ulvik kirke i Hardanger og Kaupanger kirke i Sogn.

Askvoll-presten Christen Jensøn skrev i 1646 i en kommentar til primstaven at på denne dagen «skal ikke væren lenger holdes fra fårene».

 Presten Hans Jacob Wille tok fiskekroken som et tegn på at tiden var inne for å fiske julefisken. Andreaskorset skal noen steder ha blitt tolket som et tegn på at tiden var inne for å sette ut revesaksene.

 Enkelte steder i Nord-Norge var det skikk å koke hoder og føtter av sauer denne dagen. 

Neste merke på primstaven  i 1 adventsuke er Barbromesse, 4. desember. Det er en katolsk høytidsdag til minne om den hellige Barbara. Ifølge legenden var hun datter til en hedensk stormann som gikk fra konseptene da hun ble kristen og nektet å adlyde de hedenske autoriteter. Hun ble stengt inne i et tårn og til slutt halshogd av sin egen far.

Da man fant det vanskelig å feste lit til de til dels motstridende legendene om Barbara, ble hun strøket fra den romersk-katolske kirkes generalkalender ved helgenrevisjonen i 1969.

Legendene om Sankta Barbara

Det er lite som tyder på at Barbara har vært en historisk person. Det er ingen tidlig kult som knyttes til henne, selv om det hevdes at hun ble drept under keiser Maximians styre omkring år 300. Hun er knyttet til Heliopolis i Fønikia, dagens Baalbek i Libanon.

Den eldste legenden om henne ble nedtegnet på 600-tallet. I Jacobus de Voragines' Den gyldne legende, som ble skrevet på 1200-tallet, møter vi en fullt utviklet og på mange måter typisk jomfrulegende.

Fordi Barbara var svært vakker, ble hun av sin far (kalt Dioscuros) stengt inne i et tårn med to vinduer. Likevel var det mange som fridde til henne. En gang faren var på reise, ble hun omvendt til kristendommen og fikk noen murere til å lage et tredje vindu i tårnet til symbol på treenigheten. Den innbitte hedningen Dioscuros ble rasende og ville halshogge henne, men lyktes ikke i første omgang.

Da Barabara nektet å ofre til hedenske guder, ble hun torturert på grusomste vis i flere dager, men hver natt ble hun helbredet av Herren. Legenden beretter at det til slutt ble Dioscuros selv som halshogde Barbara. Hennes far ble da drept av et lynnedslag.

Vi finner Spor av Barbara-kulten i Norge

Barbaras dramatiske skjebne fenget mange. I senmiddelalderen ble hun regnet til de fire hovedjomfruer og 14 nødhjelpere man kunne henvende seg til når man havnet i alvorlige problemer.

Før reformasjonen ble Barbromesse også feiret i den norske kirke. 4. desember er markert på nesten alle primstaver. De vanligste symbolene er kors eller tre, et symbol som ble mye brukt om jomfruer. Andre symboler forekommer også, men tårnet er ikke blant disse på de tradisjonelle primstavene.

Barbara ble også en populær helgen i kirkekunsten. I Norge har en rekke alterskap fremstillinger av henne. Hun holder her fast i sitt mest kjente attributt, tårnet med de tre vinduene.

Presten Wille i Seljord sa at solen kommer bort på Barbrodagen, men at den kommer tilbake igjen ved Lussi Langnatt.

Så for sikkerhets skyld:

 Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

Det står og skinner for seg selv og oss som er til stede.

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede.

 Mvh

Arvid