1. søndag i advent, 1.desember 2019

Det er blitt mørkt ute. Utelysene kommer på rundt kl 16. Og vi må slå på lys inne før middag. Høst går over i vinter. Det er adventstid. Lysfesten i Bergen var for ei uke siden. Bergen viste seg fra sin beste side, med oppholdsvær og passe temperatur til å være ute rundt Lille Lungegårdsvatnet og nyte lys showet. 

De må starte så tidlig, dersom handelsstanden skal klare å få alt klart til Black Friday den 29 november, og så må alle juleutstillingene være på plass slik at vi får god tid til å handle alt vi ikke trenger før Jul.

Virke skriver i en pressemelding at i desember 2019 vil nordmenn handle for 58 milliarder kroner. Det er litt mer i fjor og i snitt bruker hver innbygger 10 850 kroner på handel i de hektiske adventsukene.  

Synnøve har som vanlig handlet det meste før vi kommer til 1. søndag i advent. Og det samme har mange av vår venner. Mao har mange kort fått svidd seg lenge før vi er i advent, så regnestykket er nok ikke oppgjort med disse tallene.

Vi tok førjulstur til Hønefoss i år også. Nå har det vært så tørt og fint på Vestlandet i høst, så vi måtte over fjellet og se hvordan østlendingene har klart seg. Ifølge meteorologisk institutt, er det en «klimakrise» på gang.

Oslo har fått dobbelt så mye regn som Bergen!!!

I en normal november måned regner det tre ganger så mye i Bergen som i Oslo, men i år er situasjonen snudd på hodet.  Hittil i november er det kommet over 90 millimeter med nedbør over Oslo, mens Bergen har fått under 45 mm. Forskjellen i nedbør er spesiell. I en normal november måned faller det 73 mm i Oslo, mens Bergen vanligvis får så mye som 259 mm. Dette betyr altså at det ikke er Østlandet som har fått ekstremt mye regn, men Vestlandet som har fått en unormalt tørr høst.

opplyser statsmeteorolog Rafael Escobar Løvdahl.

Og selv om det var kjekt med 15 cm snø, var det uvant at temperaturen var rundt nullpunktet og nedbøren nå kom som regn. Men «de står an av» østlendingen også. Vi benyttet anledningen til en tur innom Hadeland Glassverk. Jeg var innom der for første gang for 40 år siden. Jeg har jo samlet på FINN serien i mange år. Nå er jeg bare på jakt etter enkeltprodukter. Men det var en god førjulsstemning der på en fredag i slutten av november. Busslast på busslast ankom julemarkedet. Det var godt å se at noen av kronene til julehandelen går til å opprettholde norske arbeidsplasser i en meget konkurranseutsatt næring. 

Men enda finere Julekortstemning på Hjelle første adventshelg på Hjelle i 2019. Bildet tatt søndag 1.desember 2019 kl 1530. Snøen har lagt seg på trær og mark og skapt det magiske julekort-landskapet. En perfekt ramme for det årlige etegilde i «kjellaren» på Hjelle lørdag.

Der mimret vi og så tilbake på feiringen av 100 årsdagen for at Aasen familien kom til gards 1. juni 1919. Vi fikk tilbakeblikk på garden og folket sin historie.

I fjorårets julefortelling funderte jeg på hvordan adventstida i et nytt hjem på Hjelle i 1919 kunne være. Og hvordan bodde de, Bestefar Andreas og bestemor Anna? Var tante Astrid flyttet hjemmefra? Trolig ja, men pappa Ola og alle de yngre søsknene var nok i både kost og losji i gamle «gamlehuset» på Hjelle. Og i tillegg bodde kårfolket i «Nyehuset»

I årets julefortelling vil jeg hente noen historier fra krigstid på Hjelle, og trekke noen tråder fram til min første juleferie på Hjelle mens jeg var bosatt i Narvik.  

Men nå først litt hjernetrim. Det er tradisjonen rundt etegilde i kjelleren. Men på et eller annet tidspunkt har vi fått en tidsforskyvning. Fra gammelt av skulle sauehodet fortæres på skitnesøndag.  Det er en omskriving av «skaltesundag», «skeltesundag» eller nå skitnesundag på Vestlandet. Alt på dyret som kunne etast skulle etast."Sauahaue delikatessen" er skukkelig trendy. Det som i gamle dager ble sett på som «simpel kost» er nå festmat.

Men sauehodet skulle altså etter gammel tradisjon etast 3.søndag i advent, ikke 1.

Ha en god advent.

2. søndag i advent 8. desember 2019 "Hilsen til Jul"

Snøen forsvant like fort som den kom på Vestlandet. Og med det kom været vi vanligvis har i første del av advent. Regn og kraftig vind fra alle retninger. I denne uka måtte vi sjekke nøye for å finne en stabil åpen veg mellom øst og vest. Til om med den nye Hardangerbrua ble tidvis stengt på grunn av kraftig vind. Men det er ikke noe nytt. Slik husker jeg barndom og ungdomstid i Førde og.

Og slik var det nok under krigen og. Jeg tenker at å være barn og ungdom under okkupasjonen i Norge med de restriksjonene som var både med hensyn til å ferdes hvor du ville, og ikke minst med forblending av alle vinduer når det var på lys i huset. Og selv om de ikke var vant med godt lys verken ute eller inne den gangen, måtte dette fraværet av utelys sette store begrensninger i aktiviteten. Jeg husker fra min barndom at pappa særlig likte skumringstiden.

Når restene av det som var av dagslys var i ferd med å gå over i det blåe lyset før det ble mørkt, var det skumringstid. Oftest på kjøkkenet. Med ovnsdøra på gløtt, slik at det gule og varme lyset fra flammene i ovnen, som eneste lyskilde, blafret i rommet og laget figurer og silhuetter på veggene i kjøkkenet. Da ville pappa at det skulle være stilt. Det var bare lyden fra knitringen fra god fyr i bjørkeveden som blandet seg med malingen fra pus som hadde krøllet seg sammen under ovnen, mett av restene fra dagens middag som kunne høres.

En av juleforberedelsen som vanligvis var i gang i første uken i advent, var å starte arbeidet med julebrev og skrive julekort og eventuelle gaver som skulle sendes. Litt rart å tenke på at selv om alt går så mye fortere i våre dager, tar det nesten like lang tid å få både pakker og postkort sendt som på 50 tallet. Men i dag er det jo veldig mange som bruker elektroniske medier for å få fram julehilsen.

Jeg har hatt gleden av å bla i brev og postkort som har kommet til Hjelle før, i og etterkrigstid. Utrolige skatter som gir et bra bilde av hvordan de hadde de, hva de var opptatt av, men ikke minst leser jeg om hvor stor omsorg de hadde for hverandre. Og mange bar på en lengsel etter å se igjen og være sammen med søsken, foreldre og barn nå inn mot i julehøytiden.

Spesielt god er kontakten mellom pappa Ola og Daniel. Alle brev starter med "Kjære bror"  En epoke er fra Daniel reiser hjemmefra for å ta utdannelse. En spesiell tøff tid er i 1935 og 1936 hvor Daniel tar mer utdannelse i Trondheim med økonomisk sikkerhet i garden på Hjelle. I et brev i 1936 skriv Daniel at: 

 «For min del har eg det ialle fall godt»

Videre forteller Daniel at han er kommet inn i Trondheim skytterlag. Og redegjør i detalj for at han har fått tilgang til både kuler, tenstifter og krutt. Og han forventer å ha laget minst 100 kuler før våren. Han redegjør videre for ulike taktiske disposisjoner før skytterstevne til sommeren hvor han har vurdert styrken til de lokale skytterne fra Nordfjord og Sogn opp mot Sunnfjordingene. Og er opptatt av at både han og Ola må får trent nok slik at de er så gode som mulig, slik at Sunnfjordingene kan ta tilbake pokalen.

Han mener at årsaken til at Sunnfjordingene ikke har like gode resultat som Nordfjordingene er mangel på skikkelig bane, og anmoder pappa om at det blir sett i gang arbeid for å finne et sted som er egnet for å lage en skikkelig skytebane og søke om støttet til å bygge en skikkelig bane.

Jeg visste at pappa og etter hvert Odd var aktive skytteren, medlem av det frivillige skyttervesen. Men var helt ukjent med at også Daniel åpenbart var en god skytter og ikke minst et konkurransemenneske.

Jeg tenker at mye og mangt i verden ikke er blitt annerledes. I de siste ukene har media rullet opp og avdekket ting bomselskap og andre halvoffentlige selskap som vitner om at verken direktører og styremedlemmer er seg bevisst sin rolle.

Og Daniel har flere sider i et senere brev, hvor han stiller spørsmålstegn ved noen av styremedlemmene i styret for skytebane i Førde, og nye diskusjoner om hvor banen bør være, på Vie eller i Kvamme.  Til slutt i brevet skriv han

«Dette vart mykje om skyting, men det er jo so morosamt. Her oppe (i Trondheim) har eg det sværande godt og har lagt på meg 9 kg siden eg kom. På skulen går det betre til meir eg kjem inn i arbeidet. Eg må bekjenne at eg har undervurdert NTH skammelig tidligare. Det er som et triks av skjebnen når eg no får røyne dette. Men min tidligere vurdering av høyskoleingeniøren frå eit praktisk synspunkt er nokk rett, fordi han har ikkje anelse om praktisk arbeid».  

Har vi hørt den seinere??

I et udatert brev trulig opp mot jul i 1936 kan jeg kjenne igjen ensomheten og sårheten hos Daniel.

 « Det vert ikkje at eg kjem heim i jula då det fell for dyrt og dertil er det so kalt og ufyse å reisa midtvinters. Eg har det godt her, men det er ofte einsamt og stusle. Vanen med å vera mange i ei familie er ikkje snar å koma frå. Det er naturleg for menneskja å vera saman, trass i at det ofte valdar mykje ståk og ekstrajobbar. Og ikkje minst nervestillande er det å vera mange saman»

 Det er nå lett å forstå hvor sterke bånd Daniel hadde heim til Sunnfjord og Hjelle.

Men Daniel var en observatør. "Det er billigere å leve i Trondheim enn i Bergen". Dette mener han kommer av dårligere tider, lite virksomhet, få tiltak og fabrikker. Og selv om havnen og havneforholdene er gode er det bare lokalbåter og rutebåter som kommer og går.  I samme brevet skriv han:

Trondheimarane er det lite tiltak i. Vil helst la det skure uten å ta seg saman. Dei går pent kledd og sjølv simple kontorfolk og diskenspringarar har lagt seg til fornemme manerar og eit kultivert preg over språket. Men derimot barna og tjuagutter og arbeidarar fører denne merkelige trønderdialekten.

Siste brevet frå Daniel før krigen er datert 24. sept i 1939. Da er Daniel i Kanaistri i Nord Japan. Da har han nett fått 4 brev hjemmefra, datert i august. Nå er Daniel veldig klar over krigsrisikoen. Han går om bord i båter som går på og i Østen. Neste planlagte reise er å gå til Filipinene for å laste kopra som er stoff til margarinfabrikk som skal New Orleans eller Baltimore.

 «Trygt ennå, men siste rykte er at Amerika har vedtatt å selge krigsmateriell til England og Frankrike. Kjem dei med i krigen, som er ganske truleg, vert det vanskeligare.»

Om dette brevet kommer hjem før jul, eller om det kommer til Førde før krigen, vet vi ikke. De neste brevene er datert 21 sept. 1946. Jeg har i annen korrespondanse lest brev som pappa skrev til Daniel, og som skulle sendes via rederiet våren 1940 og senere under krigen. Jeg fant brevene i rettsdokumenter i krigsoppgjøret. Det er derfor grunn til å anta at Daniel aldri fikk korrespondanse fra Norge under krigen.

I et brev fra Daniel datert september 1946 er han i Sydney. Han skriv at han har vært på konsulatet og fått nytt rasjoneringskort. Der mottok han 3 brev fra pappa, et fra mor Anna og et fra onkel Kristoffer. 3 dager senere fikk han brev fra søster Rikka, og pakke fra niese Oleanna med Landstads salmebok. Jeg antar at dette er fra tanta. Alle brevene var sendt fra Norge i løpet av sommeren 1946.  Daniel skriv videre at han nå har fått jobb i signal og telegrafavdelingen i Jernbaneverket i Sidney. 

Og det er lett å lese at Daniel var utrolig glad for å få nytt hjemmefra. 6 år uten noen kontakt.  6 år uten å vite noe om de du er glad i? Lever de eller?  6 år er veldig lenge.

Et tankekors for oss i våre dager, hvor en snap, eller enn SMS, eller en telefon er et tastetrykk unna. Hva skjer hvis ingen har lest din siste medling på noen timer??

En annet tankekors! Hvem kommuniserer du med?? Er alle på innsiden av kommunikasjonen?? Er det noen som står utenfor, ikke blir sett rundt deg? 

Og for ettertiden. Hva ligger igjen av spor etter kommunikasjonen. Er det Facebook, eller Twitter som sitter på arkivene?? Som forteller etterkommerne om 100 år hvordan vi hadde det med hverandre. Jeg tenker på det hver gang jeg får opp en melding på Facebook:

«Vil du se på bildene dine fra turen din ….. for 5 år siden??»

"Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede. De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede".   

Ha en fortsatt god advent.

Mvh

Arvid

3.søndag i advent 15. desember 2019

Tema: Mat tradisjoner.  Er du i rute med alt som skal bakes til Jul?

I forrige uke var det bakelørdag hos oss i Hetlevikåsen. Men jeg innrømmer at det er en enkel variant med pepperkakedeig fra nærbutikken, Kiwi. Men den er til gjengjeld så god at jeg ikke tror at jeg kan lage den bedre sjøl. Det viktige er at «Beste» og Synne hadde en hyggelig lørdag formiddag sammen med barnebarn.  Og det ble produsert mye godt håndverk både med å trykke ut nye og spennende kakeformer, men like viktig er det med dekoren.

Hvordan er vår mat tradisjon. Husk nå at det ikke er lov å kalle det julemat. Det heter tradisjonsmat. Synes du at det høres rart ut? Men kanskje ikke så rart likevel.Våre julemat tradisjoner er eldre enn kristendommen i Norge. Før reformasjonen i 1536 var det fastetid fra 1. desember til første juledag. I fasten var det kun tillatt å spise fisk. Første juledags morgen var det tillatt å spise kjøtt. Tradisjonen med fisk på julaften finnes fortsatt, og både lutefisk, kveite og torsk er vanlige retter på julaften i mange familier. Kjøttmølje på julaften kan kanskje ses på som en liten tilsnikelse mot slutten av fasten. Kjøttmaten ble kokt og klargjort til første juledag, og så tillot man seg å bruke kjøttkraften i denne retten på julaften. Denne tradisjonen lever fortsatt, i hovedsak på Vestlandet og i Nord-Norge. Den typiske norske julematen er svineribbe, pinnekjøtt, lutefisk og juletorsk. Men Julemat kan også være kveite, kjøttmølje, risgrøt og andre tradisjonelle matretter.

Men det er det å lage øl til jul som har lengts tradisjoner. Hva som defineres som julemat, er kulturelt betinget og avhenger av både geografi og tradisjon. Juleøl har sterke historiske røtter.

Mer om det straks, men først. Hvordan feiret du Luciadagen den 13 desember? Visste du at dette er en enda eldre tradisjon? I riktig gamle dager, altså før Olav den heilage "kristnet" Norge, markerte folk natta mellom 12 og 13 desember som begynnelsen på Jula. Denne natta var full av mystikk. Månen oppleves ekstra stor på denne årstiden. I henhold til folketroen var  onde makter ute denne natten og de var sikre på at dyrene kunne snakke sammen.

Natta ble kalt Lussi (lang natt). Lussi var både utspekulert og slem. Ho stod i spissen for de onde kreftene og hadde med seg et helt følge av ville troll. Sammen fløy de rundt for å sjekke om juleforberedelsene var i rute. Juleforberedelsene var å støpe lys, vaske hus, slakte gris og brygge øl. Og dersom de ikke var kommet skikkelig i gang, kom Lussi ned pipa og tok med seg alle som bodde i huset, og ingen kom til rette igjen.

Langt senere kom dagens Lucia koselige skikk. Lucia bodde i Italia rundt 300 etter Kristus. Sagnet forteller om hvordan Lucia ble helgen, Sankta Lucia. Lurer du på mer??  Snakk med en som går i barneskolen. Lucia var på ukeplanene sist uke.

Men i Norge bygger altså julemattradisjonene videre på jule drikke tradisjoner. 

Så hvis du ikke har startet å brygge øl, er du j…. seint ute!! 

Denne tradisjon strekker seg tilbake altså tilbake til vikingtiden. Det har i flere perioder vært påbudt at eiere av større gårdsbruk skulle brygge øl til Jul og dele med naboene. Lignende tradisjoner finner vi i England hvor godseierne inviterte tjenestefolk og leiglendinger til julekalas. (og hos Emil i Lønneberget)

Maten var mindre viktig og det het derfor tidligere å «drikke jul» i betydninga «feire jul» jfr. Haraldskvedet.

Gulatingsloven hadde bestemmelser med strenge straffer for den som unnlot å brygge øl: «Ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred. Om noen ikke brygger til den tid, skal han bøte 3 øre til biskopen.» Det ble derfor presteskapet som fikk i oppgave å sjekke om bøndene faktisk brygget øl, både i store nok mengder og kvalitet.

Ved første gangs forseelse var boten på 3 øre: Ikke så gale!! Jo det tilsvarte verdien av en halv ku. Hvis bonden fortsatte å se bort fra plikten til ølbrygging, steg straffen. Han kunne bli dømt utlegd (landsforvisning) og fratatt gård og grunn om han ikke hadde brygget øl til jul de siste tre årene. Som regel ble da halvparten av eiendommen overført til kongen og den andre halvparten til biskopen. Gulatingsloven opererer også med begrepet ølførhet:

Ingen kan erklæres umyndig så lenge han har sitt vett, er hestefør og ølfør.  Presten måtte derfor kvalitetssikre at ølet hadde god nok kvalitet. Det gikk både på at man hadde forholdt seg til oppskriften, at smaken var god, og ikke minst at det var sterkt nok. Og preten avgjorde altså "ølførhet".  Og som vanlig når presten reiste på gårdene i embetets medfør, var det krav til både kost og losji.  Vi kan vel tenke oss at den bonden som skulle huse presten etter at han hadde smakt seg igjennom halve bygda og kom til gards. Mange gode grunner til å skule til presten. Hvem så den komme??

I eldre tid ble norsk øl laget av bygg eller havre og tilsatt f.eks. bark for å gi brygget smak. Humle ble en del av oppskriften i det 12. århundret. Norsk øl brygges i dag vanligvis på humle og malt av bygg. Enkelte øl slag bruker hvete. Noen ølsorter bruker andre eller flere tilsetninger enn humle. Humle er den dyreste ingrediensen i ølbrygging, og var blant annet avgjørende ved brygging av «Indian Pale»

I 136 år var norsk ølbrygging underlagt «Renhetsloven» av 12. oktober 1857. (loven ble etablert på 1600 tallet i Tyskland og lagt til grunn i mange europeiske land) Loven sier at det ikke må brukes andre råstoffer til fremstilling av øl enn de klassiske: Byggmalt, humle og vann. Senere er gjær kommet med. Den norske bestemmelsen ble bekreftet i «Lov om tilvirkning, innførsel og beskatning av øl» av 1912. Mange tenker at renhetsloven var et middel for å sikre ølets kvalitet. Men andre mener dette er feil. Renhetsloven var trolig mer et politisk pressmiddel for å sikre at hvete og andre kornslag var forbeholdt matvarer.

12. mars 1987 besluttet Den europeiske unions domstol at den tyske renhetsloven ikke skulle gjelde for internasjonal handel med øl. I Norge ble loven opphevet i 1994, men fremdeles brygger de fleste norske bryggerier sitt øl kun på de fire klassiske ingrediensene. Men i de siste 10 året er det etablert mange mikrobryggerier som utfordrer både med hensyn til kornsortene og ikke minst bruk av ulike krydder til smakstilsetninger.

Mer info bl annet på: https://www.hansaborg.no/produkter/ol/historie/

Derfor god grunn til å:

Så tenner vi tre lys i kveld
for lengsel, håp og glede.
De står og skinner for seg selv
og oss som er til stede.

Og fortsatt god advent.

Mvh

Arvid

4. søndag i advent 22. desember 2019

Tema: Hjem til Jul.

Adventstiden har alltid vært viktig for meg. Vet ikke hvorfor, men ventetiden, alle forberedelsene, alle de gode luktene fra at huset ble gjort jule rent, til at maten ble forberedt, smultring baksten som fortsatt henger i neseborene mine, var det viktigste. Selv fra jeg var liten, var tankene på julegaver ikke det viktigste for meg. Men det å få lov å være til stede. Sammen med familien. Ta del i forberedelsene. Og være med å hente juletreet fra skogen på lille julaften var det viktigste.

Reisen hjem til JUL har vært og er fortsatt noe veldig mange ser fram til.

Høsten for 50 år siden reiste jeg hjemmefra for å gå på skole i Narvik. 150 mil hjemmefra. Jeg bodde på hybel i gangavstand fra min bror Aasmund og Jorunn. Jeg spiste alle måltider hos de. Jeg hadde det kjempebra. Men nå nærmet det seg Jul. Og heldigvis hadde mamma satt av penger til hjemreise til Jul. Jeg kjente på spenningen. Siste skoledag var fredag 19 desember. Reisen startet med buss fra Narvik lørdag morgen. Det er ca. 25 mil til Fauske og bussturen tar i dag 5 timer, men i 1969 var det 3 ferger og turen tok 7 timer.

Men jeg rakk fint natt toget til Trondheim. Ung og sprek, satt jeg i setet hele natten, og fikk med meg min første togtur noen gang, midt på natten. Men mangelen på lys var uviktig. Det var uansett mørketid i nord, så forskjellen på dag og natt var minimal rundt juletider.

Jeg ankom Trondheim på morgenkvisten. Jernbanestasjonen er nesten vegg i vegg med hurtig rute terminalen, så etter en kort spasertur skulle jeg kunne gå om bord i Kong Olav på sørgående. Men båten var ikke der. Den skulle gå videre allerede kl 0945. Hva hadde skjedd? Har du ikke sett værmeldingen, spurte de meg på terminalen. Båten er forsinket på grunn av stormen.  Men den ville ankomme tidsnok til å kunne gå videre uten nevneverdige forsinkelser.

Det ble litt ventetid. Rengjøringspersonalet måtte gjøre seg ferdig. Jeg gikk om bord. Og for et syn som møtte meg når jeg kom om bord. De hadde ulike salonger den gangen også. Jeg mener å huske at den ene het «damesalongen» Den var litt lettere møblert med moderne lette salonger. Men møblene var ikke festet til gulvet. Tabbe. Hele salongen var knust. Vinduene mellom salongene innvendig var knust.  Inventar var kastet rundt og knust til pinneved i stormkastene på Helgelandskysten.

Jeg sendte en varm tanke til mamma som hadde insistert på at jeg skulle ta lugar til Florø. Syntes det fortsatt var en rar og ekkel lukt nede i korridorene, men tenkte ikke noe nærmere over det. Vi tok farvel med Trondheim, og satte kursen sørover. Var innom Kristiansund. Det var godt å komme i le bak holmer og skjær. Vinden var løyet til liten storm. Nå var det var dønningene som var verst. Vi gikk videre. Fortsatt er leden over Hustadvika før vi runder sør om Bud inn mot Molde. Ingen hadde fortalt meg om «Hustadvika». Kanskje like greit. Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Slapp å grue meg.

De gamle hurtigruteskipene var sjøsterke, og kunne takle nær sagt all slags vær. Det var ingen grunn til engstelse. Jeg hadde heldigvis verken lest eller hørt noe om forlis på Hustadvika. Men 60 år tidligere hadde altså DS Olaf Kyrre gått på grunn:   

Det var forholdsvis stille, men grauttjukk skodde da nordgående hurtigrute "Olaf Kyrre" gikk seg på Bjugna 10. juli 1909 klokka 23 om kvelden.  Romsdals Budstikke omtale forliset over en spalte på side fire den 14. juli, altså fire dager etter forliset. Redaktør Lars Nøsen var i pakt med datidens presentasjonsform, og brukte ingen store overskrifter.  Slik ble skipskatastrofen beskrevet under tittelen

 "Olaf Kyrre" grundstødt paa Hustadviken. Passagererne reddet. Skibet totalt Vrag. 

Men skipene var ikke bygget for komfort. De rullet kraftig. For nå var dønningene meget kraftige. Så når vi nærmet oss det Hustadvika, ble alle passasjerer anmodet om å gå til respektive lugarer, sikre løse gjenstander best mulig og ta kvelden.

Jeg gikk en liten tur ut på akterdekk for å trekke litt frisk luft. Det var etter hvert mange som hadde lagt igjen middagen i korridorene på veg til toalettet. Jeg stod og holdt meg godt fast i en støtte, omtrent midtskips. En ung jente på min alder kommer styrtende ut på dekk. Hadde nok behov for å mate krabbene. Ho gikk mot styrbord, men i det samme krenger båten kraftig mot babord og ho klarer ikke å nå styrbord rekke. Ho bråsnur, og går mot babord, men nå krenger båten trolig 30 grader så ho får plutselig springfart mot rekka. Jeg løper til, når tak i armen hennes idet brystet treffer rekka. Og da er jeg glad jeg står i le. Ho snur seg mot meg, sender «et takk» gjennom stormen. Jeg står og ser at ho kommer seg trygt innafor, og setter sjøl kursen for min lugar.

Om jeg sov godt denne natta. Ikke så verst. Når vi var kommet i le av Bud, fikk ikke nordavinden tak lenger, så jeg ble vugget i søvn.

Litt forsinket kommer vi til Florø. Det er morgen lille julaften 1969. Bussen til Førde venter på oss.

I Førde har det kalde været de siste dagene ført til «strømkrise» Driftsassistent Storkås i Svultingen opplyser til Firda 11. desember:

«Forbruket aukar og vassmagasina minkar. Svultingen førebur no utkopling i distrikta sine»                    

Og det ble strømutkopling. Den ble iverksatt 22. desember og varte fra kl 22.30 til 06:30. Men julaften var unntatt. (fra Firda for 50 år siden i Historieskrift 2009)

Men vi fyrte med bjørkeved, hadde god vedovn med kokemulighet så vi holdt varmen og kunne lage god mat. Jeg husker at mamma hadde lagt en murstein inn i etasjeovnen i stua om kvelden. Den ble pakket inn i «Firda» og lagt under ullteppet i senga i «Staua i andre hødga» før leggetid. Det var godt, for de enkle vinduene var fulle av frostroser og vannglasset på nattbordet hadde det fryst is skorpe på.

Aldri har vel reisen hjem til Jul mer kjær. Det ble en god Jul. Det er 50 år siden.  Det var min første reise bort fra Hjelle og mamma. Og kjentes godt å være hjemme igjen til Jul.

I år har jeg reist enda lenger for å feire. Synnøve og jeg er hos Laila og Per i Arguineguin. Denne siste søndag i advent, tar jeg og Synnøve en nok en liten tur inn i fjellet mot geitefarmen, og går over «korset» hjem igjen og avslutter dagen med en svømmetur i sjøen ved stranden i Patalavaca.

Det mangler ikke på julepynt i Arguineguin og Patalavaca. Og julematen er både pinnekjøtt og svineribbe med alt tilbehør. Pinnekjøttet og kålrabien medbragt fra Bergen, mens svineribben og medisterfarsen er skaffet via dansk slakter her i byen.

Det er godt å være her, men annerledes. Julaften går nok mine tanker hjem til mine i Bergen.

Legenden om de fire adventslysene

Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.

Det første lyset sukket og sa: "Mitt navn er fred. Jeg skinner så klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg." Lyset ble mindre og mindre..... til slutt sluknet det helt.

Det andre lyset sa: "Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner." så sluknet det andre lyset.

Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset: "Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke andre rundt seg, som de skulle elske." Så også det tredje lyset sluknet.

Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa med øynene fulle av tårer "Dere skal da lyse og ikke slukne" 

Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset:

"Vær ikke redd! Mitt navn er håp og så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene." Barnet fant frem en fyrstikk, og ved å hente lys fra håpets flamme tente hun alle de andre lysene igjen

Jeg har "håp" og ønsker alle gode venner en riktig GOD JUL.

Hilsen Arvid

Med vennlig hilsen

Arvid Åsen